Emne 5.1: Den første verdenskrig

Årsaker

Situasjonen i verden før krigen:

-          En rekke kriser i Afrika og på Balkan (nasjonalisme/selvstendighet)

-          Militær sikkerhet og et opprustningskappløp

-          Militære allianser ble dannet

-          Provoserende politikk i Tyskland og Østerrike-Ungarn

-          Nasjonalismen og glorifiseringen av eget land og folk ble stadig sterkere

-          Europa manglet interesseorganisasjoner (i dag har vi for eks. FN)

Utløsende årsak – Skuddet i Sarajevo:

-          Hertugparet Frans og Sophie Ferdinand besøkte den 28.juni 1914 Sarajevo i Bosnia

-          Ekteparet ble drept av et medlem av en hemmelig serbisk gruppe, kalt den Svarte Hånd

-          Den Svarte Hånd ønsket at Østerrike-Ungarn skulle gi fra seg land til Serbia

-          Det var en 19-år gammel gutt som etter en rekke tilfeldigheter klarte å drepe ekteparet

-          Denne utløsende årsaken førte så til at alliansesystemet ble iverksatt.

De dypereliggende årsakene for første verdenskrig:

-          Industrialiseringen

-          Opprustningen

-          Nasjonalismen

-          Glorifiseringen av krig

-          En risikopreget utenrikspolitikk

-          Militære allianser

Krigens utvikling:

-          Østerrike-Ungarn angriper Serbia på grunn av drapet på tronfølgerne

-          Russland vil støtte Serbia på grunn av en tidligere avtale. Østerrike-Ungarn vet derfor at et angrep på Serbia også betyr krig mot Russland

-          Østerrike-Ungarn håper derfor på hjelp av Tyskland. Landene har hatt en avtale om å hjelpe hverandre i krig. Tyskland blir derfor med i krigen

-          Frankrike er redd for at Tyskland er blitt for sterk, og Frankrike går derfor sammen med Russland

-          Storbritannia var også redd for at Tyskland skulle bli for sterk og at de ikke lenger skulle være det sterkeste landet i verden. Derfor gikk Storbritannia sammen med Frankrike og Belgia. Dersom Tyskland angrep dem, skulle Storbritannia hjelpe dem. Tyskland angrep, og da var verdenskrigen i gang

En kjedereaksjon:

Østerrike-Ungarn mobiliserer:

-          Ultimatum Serbia

-          Russland støtter Serbia

Tysklands mobilisering mot Russland:

-          Fryktet tofrontskrig

-          Krevde at Russland og Frankrike ikke mobiliserte

Frankrike og Storbritannia mobiliserer:

-          Schlieffenplanen

-          Angrepet på Belgia

Schlieffenplanen:

-          Tyskland var redd for å måtte krige på to fronter

-          De tyske generalene lagde derfor en plan for å hindre at de måtte dele den tyske hæren i to

-          Tyskland ønsket å slå den franske hæren før Russland klarte å samle sin hær og marsjere til Tyskland

-          Den raskeste veien fra Tyskland til Frankrike var gjennom Belgia. Problemet av at Belgia var nøytral i krigen. Storbritannia godtok ikke at den tyske hæren skulle gå gjennom Belgia

Planen mislykkes:

-          Russland var raskere enn de tyske generalene hadde trodd

-          Tyskland fikk en tofrontskrig

-          Vestfronten lå delvis på fransk jord, og det ble dannet mil med skyttergraver

-          På østfronten var det flere store slag mellom tyske og russiske tropper

Vestfronten – en skyttergravskrig:

-          Skyttergravene var over 70 mil lange. De strakte seg fra Sveits til kysten av Belgia

-          Skyttergravene var bygd opp av sandsekker, og beskyttet av piggtråder

-          Det var store underjordiske rom og ganger. I disse bodde og kjempet over 4 millioner menn, periodevis i sørpe og med enorme rotter

Dette var krigens gang:

-          Østfront og vestfront

-          Kontinentalblokade og uinnskrenket ubåtkrigføring

-          USA kommer inn i krigen

Emne 4.1: Imperialisme

Cubas historie med fokus på koloniseringen og imperialismen 

 I dag kjenner vi Cuba som en karibisk øy med hvite strender og vakker natur. Vi har alle hørt om cubanske sigarer, og de fleste av oss har nok drømt oss vekk til denne perlen i det karibiske hav. Men Cuba er så mye mer enn palmesus og hvite strender, øyen har en lang historie som et offer for to stormakters imperialisme og kolonisering. Av dagens 11 millioner innbyggere, er hele 60 % av disse spanske etterkommere. Dette er på grunn av Spanias kolonisering av Cuba på begynnelsen av 1500-tallet.

Også USA har en fortid som en form for kolonimakt ovenfor Cuba. Forholdet mellom USA og Cuba har en historie som går tilbake til den tiden da USA gjentatte ganger ønsket å kjøpe Cuba av Det spanske imperiet. Da den spanske innflytelsen ebbet ut i Karibia tok USA gradvis over posisjonen som økonomisk og politisk dominerende over Cuba og med et stort flertall innenfor de utenlandske investeringene, kontroll over det meste som ble importert og eksportert, og med et sterkt grep om Cubas indre politiske forhold.

Som en følge av den kubanske revolusjonen i 1959 ble forholdene mellom de to statene sterkt forverret.

Til dags dato har forholdet vært preget av spenninger og konfrontasjoner. USA har sterke interesser i utviklingen på øya fordi man anser Cuba som liggende i USAs geografiske bakgård. USA har ikke formelle diplomatiske forbindelser med Cuba og har opprettholdt en embargo, altså et handelsforbud eller en blokade, som gjør det ulovlig for amerikanske selskaper å gjøre forretninger med Cuba. USA innførte dette handelsforbudet grunnet den kubanske nasjonaliseringen og har uttrykt at denne vil fortsette så lenge den kubanske regjeringen nekter å bevege seg mot demokrati og respekterer menneskerettighetene.  USA krever en tilbakevending til kapitalismen og et styresett ”frihetens land” kan akseptere.

Før dere får et innblikk i Cubas spennende historie, skal vi se på hva imperialisme og hva det vil si å kolonisere et annet land. Det er viktig å definere begreper imperialisme fordi det vil gi et bakteppe for å oppnå en dypere forståelse av Cubas historie. Imperialisme betyr at en stat forsøker å underlegge seg andre samfunn, og deretter forme dem i sitt eget samfunnsbilde. Helt opprinnelig ble imperialismen av mange betraktet som noe positivt. Altså skulle et sivilisert samfunn sivilisere andre mindre siviliserte samfunn. Begrepet kom ikke i bruk før 1885, og det var da knyttet sammen med det britiske koloniriket. Spania derimot startet sin kolonisering allerede på 1400-tallet, og som mange andre land i Latin-Amerika ble Cuba underlagt en kolonimakt, altså Spania.

Man sier gjerne at moderne kolonipolitikk begynte med de store oppdagelsene i annen halvdel av 1400-tallet. Europeerne kom da i kontakt med nye områder, ofte rike på råvarer, og som ikke var i stand til å yte særlig motstand mot den europeiske militærmakten. Bakgrunnen for å bringe områder under militær og politisk kontroll var for å sikre seg rikdommene som fantes i landet, men også for å bruke de innfødte som arbeidskraft. Disse interessene hadde også USA, og man kan derfor kalle USAs rolle på Cuba imperialistisk. 

Spørsmålene vi vil besvare i denne filmen blir derfor:

-          Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Cuba ble oppdaget i 1492, altså under Columbus første oppdagelsesreise. Spanias erobring av Cuba startet i 1509. Denne erobringen ble derimot svært kortvarig, dette skyldes at befolkningen ga lite motstand. Her må vi også trekke inn at Spania var nokså overlegen når det gjaldt militærmakt. Spania fant tidlig gullforekomster i Cuba, og det ble derfor lagt et økonomisk grunnlag for en videre kolonisering av Cuba. Cubanerne ble i tillegg brutalt fanget, og brukt som slaver i gruvene. I tillegg ble slaver fra Afrika innført allerede på 1500-tallet. Videre begynte Spania å anlegge byer og opprettet et føydalt samfunn. Det vil si et samfunn hvor makten var ujevnt fordelt, altså all makt lå hos en fåtallig elite. Cuba ble også benyttet som en base for videre ekspedisjoner, blant annet til Mexico. Spanjolene bygde store fort i Havanna for å beskytte rikdommene etter plyndringene i koloniene. Ikke nok med at det var store gullforekomster på Cuba, var det også andre råvarer som ble gjeldende. Det ble blant annet opprettet sukkerrørplantasjer, så det var ingen tvil om at det var store interesser for å beholde Cuba som koloni. Spania brukte mye av det økonomiske overskuddet fra koloniene til krigføring, og ikke til industrialisering. Dette førte senere til at koloniherredømmene gikk over til land der industrien var bedre utviklet.    

På 1700-tallet var Europa preget av skiftende maktforhold, og dette fikk da konsekvenser for Spanias stilling på Cuba. Det spanske aristokratiet begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Aristokratiet utviklet et maktapparat basert på militarisering. I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, men gjennom Versailles-traktaten i 1783 ble Cuba overlevert til Spania igjen. Rundt 1820 oppnådde mange spanske kolonier uavhengighet, dette gjaldt i midlertidig ikke Cuba. Grunnen til dette var at det cubanske aristokratiet fryktet at et opprør på øyen ville være verre enn spansk herredømme, i tillegg hadde det cubanske aristokratiet stor makt slik som det var. Uavhengighet ville i tillegg bety frigjøring av slavene, og dette var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba. I løpet av 1800-tallet oppstod det flere slaveopprør, og både USA og Mexico gjorde fremstøt for å ”kapre” Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene økte motsanden mot Spania, og det skjedde så et vendepunkt i uavhengighetsprosessen. I 1868 avviklet Carlos Manuel de Céspedes slaveriet ved sin egen sukkermølle, dette utløste opprør over hele øyet med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. I 1892 opprettet Jose Marti det cubanske revolusjonære partiet, og han fremstod som den fremste teoretiske lederen for et fritt Cuba.  I 1894 ble det startet en frigjøringskrig på Cuba og det tok ikke lang før USA begynte å blande seg inn i uavhengighetskrigen.

Da Cuba viste framgang i uavhengighetskrigen, tilbød den amerikanske presidenten William McKinley å kjøpe Cuba for 300 millioner dollar. Dette ble avslått av Spania, og da det amerikanske slagskipet USS ”Maine” eksploderte og sank i 1989 fikk Spania skylden, noe som ble den utløsende faktoren for den spansk-amerikanske krigen. USA vant krigen litt over syv måneder senere, og 10. desember 1898 ble Paris-avtalen undertegnet, en avtale som blant annet gikk ut på at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA. Avtalen gjorde slutt på Spania som kolonimakt i Latin-Amerika og markerte begynnelsen en epoke der USA etter hvert utviklet en imperialistisk dominans i Latin-Amerika og Stillehavet. I tillegg skulle tiden etter Paris-avtalen og frem til den cubanske revolusjonen bli en tid der USA fikk et godt grep rundt Cubas økonomi og politikk.  

I 1901 fikk Cuba en egen grunnlov, og i 1902 en begrenset status som republikk. Med grunnloven kom Platt-tillegget, et tillegg foreslått av senator Orville Platt. Et sitat fra Platt viser tydelig hvordan USA så på Cuba etter krigen: ”cubanerne er som barn, og er derfor ikke selv i stand til å skape en stabil regjering på Cuba”. Ved Platt-tillegget fikk blant annet USA lovfestet retten til å intervenere og eventuelt okkupere Cuba hvis utviklingen i landet gikk i mot USAs politiske eller økonomiske interesser. Platt-tillegget skulle formelt vare til fram til 1933, men det skulle vise seg at USA ville benytte det opp til flere ganger de neste 60 årene. Cuba skulle også leie ut Guantánamo til amerikansk marinebase og fikk ikke lov til å inngå avtaler med andre land enn USA. I tillegg ble sukkerproduksjonen fullstendig tilrettelagt det amerikanske markedet.

I 1906 ble Cuba okkupert av USA på grunn av politiske opprør, en okkupasjon som skulle vare fram til 1909. Målet var å hindre indre konflikter på øyen, beskytte USAs økonomiske interesser og sikre frie valg. I 1912 blandet USA seg inn på nytt, og sendte soldater til Cuba for å slå ned på svarte cubaners opprør mot rasediskriminering. USA sendte igjen soldater til Cuba i 1917 for å blant annet sørge for at sukkerproduksjonen gikk som den skulle. Soldatene var høyst upopulære, men ble på Cuba helt fram til 1922. I 1925 ble Gerardo Machado valgt til president. Han utviklet seg etter hvert til å bli svært korrupt, og i 1930 opphevet han grunnloven og innførte pressesensur og hemmelig politi. Samtidig ble Cuba under forbundstiden et svært populært feriemål for rike amerikanere, og det ble etablert en rekke hoteller og kasinoer på øyen. I tillegg ble Cuba et fristed for amerikansk mafia der de etter hvert gikk fra produksjon av alkohol og smugling til kasinodrift, gambling, hoteller og prostitusjon. I 1926 eide amerikanske selskaper 60 % av den kubanske sukkerindustrien der 95 % av eksporten også gikk til USA.

I 1933 var det store konfrontasjoner mellom Machados regjering og den politiske opposisjonen, og det hele endte med at næringsforholdene til slutt ble så dårlige mellom Cuba og USA at USA igjen grep inn i landet. USA krevde at Machado umiddeltbart skulle tre av som president, og Carlos Manuel de Céspedes ble innsatt som president av amerikanerne. Mangel på aksept av en president var satt inn av USA, i tillegg til konflikter og kaos i landet gjorde i midlertidig at Céspedes kun ble sittende som president i 22 dager. Ledet av sersjant Fulgencio Batista skjedde det et statskupp kalt ”sersjantopprøret” der Batista ble stabssjef for hæren. I frykt å miste allierte på Cuba ga Batista etter og utnevnte Ramón Grau San Martín til president. han la seg raskt på en nasjonalistisk og sosialdemokratisk linje, noe USA likte dårlig. Blant annet krevde han å fjerne Platt-tillegget siden det egentlig bare skulle gjelde til 1933. USAs daværende president Roosevelt nektet å godta dette og valgte derfor å ikke anerkjenne Grau som president. Han oppfordret Cubas opposisjonelle til å utføre et nytt statskupp, og knapt 100 dager etter at Grau ble innsatt som president avsatte Batista presidenten og innsatte en ny president kalt Carlos Hevía y de los Reyes. I realiteten styrte Batista presidentembetet og ble en av USAs fremste støttespillere der han sørget for at den kubanske økonomien ytterligere ble underlagt amerikanske interesser. I 1940 ble han Cubas folkevalgte president og styrte landet frem til 1944 etter et mislykket valg. I 1952 utførte han igjen et statskupp og proklamerte seg selv som president. Korrupsjon, mafia og et inntog av amerikanske turister gjorde at misnøyen økt og økte, og Batista fikk etter hvert mange motstandere. En av dem var Fidel Castro, en mann som skulle endre forholdet mellom USA og Cuba drastisk. 26. Juli 1953 stod juristen Fidel Castro i spissen for det mislykkede angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba. Angrepet ga derimot inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse kalt 26. Juli- bevegelsen. I 1959 rykket Castros geriljahær inn i Havana med hjelp fra Che Guevara, styrtet Batista og innsatte Fidel Castro som president.

 Den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower anerkjente offisielt den nye kubanske regjerningen etter at revolusjonen hadde veltet Batistas regjering, men forholdet mellom USA og den nye regjerningen på Cuba ble raskt dårligere da USA oppdaget at de ikke fikk fortsette sin dominerende rolle i Cubas indre anliggender.  Bekymringen økte med Cubas jordbruksreformer og nasjonalisering av amerikanskeid industri. Fidel hadde blitt kjent med bøndene under revolusjonen, og sammen gjennomførte de en revolusjonær jordreform i 1959, samtidig som de gjennomførte en omfattende nasjonalisering av banker, oljeraffinerier og luksushoteller, hvor den amerikanske kapital hadde vært avgjørende. Den amerikanske regjerningen reagerte og kalte det cubanske styret for kommunistisk.Deretter fulgte en lang rekke sanksjoner mot Cuba: USA innførte en embargo eller boikott mot Cuba og stoppet dermed blant annet importen av cubansk sukker.  Under press fra USA ble Cuba ekskludert fra OAS, en organisasjon av amerikanske stater. I kontekst av den kalde krigen var Cubas regjering nødt til å finne allierte og bryte isolasjonen. Cuba fant støtte hos den tidligere Sovjetunionen.

På denne tid hadde John F. Kennedy blitt valgt som ny amerikansk president. I hans tid opplevde USA, og særlig eksilkubanere i USA, et ydmykende nederlag i april 1961 under den såkalte invasjonen av Grisebukta. Dette var et mislykket forsøk på å invadere Sør-Cuba og styrte Fidel Castros regjering med CIA-trente eksilcubanere med større fra Amerikas forente staters regjerning. Planen ble iverksatt i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy ble De forente staters president. De cubanske styrkene beseiret invasjonsstyrkene i løpet av tre dager.  Fidel Castro sa senere at man ikke kan beskylde president Kennedy for invasjonen siden den var planlagt av regimet til president Eisenhower.

USA starter deretter ”Det kubanske prosjektet”, et koordinert program bestående av politisk, psykologisk og militær sabotasje som involverte etterretningsoperasjoner foruten også attentatforsøk og mord på viktige politiske ledere på Cuba. Det kubanske prosjektet innebar også ideer om å angripe mål på det amerikanske fastlandet, kidnappe eller drepe kubanske flyktninger og deretter legge skylden på Cuba med den hensikt å få støtte blant amerikanere for militære aksjoner mot Cuba.  En rapport fra en amerikansk etterretningskomité bekreftet senere åtte forsøk på å drepe Castro mellom 1960 og 1965.

Sovjetunionen fortsatte å kjøpe Cubas sukker til daværende markedspriser og bakket dermed opp landets sosialistiske kurs. Cuba ble på et vis avhengig av Sovjetunionen, og denne avhengigheten kom til å prege Cubas utvikling på flere områder, spesielt i forbindelse med det økonomiske, ideologiske og politiske system. Som et ledd i den Kalde Krigen ble den sovjetiske og den cubanske regjeringen enige om å plassere atommissiler på Cuba. I det store perspektiv var dette Sovjetunionens forsøk på å matche USA i den kalde krigens terrorbalanse, men sett fra Havanna og Cubas side var det for å avverge en ny amerikanskstøttet invasjon. Som et resultat nådde spenningen mellom Cuba og USA et høydepunkt i situasjonen som senere har blitt kalt Cubakrisen. Cubakrisen fant sted i 1962 og var mellom Sovjetunionen og Cuba på den ene siden og USA på den andre. Den mest anspente perioden begynte den 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis på sovjetiske installasjoner for avfyring av atomvåpen.  Til slutt lykkes det den amerikanske regjering å presse Sovjetunionen til å fjerne missilene. Samtidig måtte USA trekke tilbake sine atommissiler fra Tyrkia og Italia, og forplikte seg til å ikke angripe Cuba.  Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle sg til en atomkrig, men gjennom diplomati ble krig unngått. Den sovjetiske regjering fjernet dem uten å diskutere saken med den cubanske regjering. Cuba var kun en liten brikke i USA og Sovjets maktkamp.

Under Carter-administrasjonen fra 1977 til 1981 var det en oppmykning i forholdet, men Reagan og Bush sørget for innskjerpelser.  Dette skjedde blant annet i form av reiserestriksjoner.

I juli 2006 overførte Fidel Castro midlertidig sine presidentplikter til sin bror, Raul Castro. 24. februar 2008 valgte den cubanske nasjonalforsamlingen Raul Castro til president.  Raul innledet en forsiktig liberalisering, umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot bl.a. å eie mobiltelefoner og andre forbruksartikler, samt å overnatte på hotell. Også gjeldende ytringsfrihet og de øvrige menneskerettigheter som kubanske myndigheter er blitt anklaget for å bryte så man en forsiktig oppmykning. Et aktuelt spørsmål i det epokeskiftet Fidel Castros avgang innebærer, er hvordan landet vil effektivisere økonomien uten at partiet mister grepet. 

I de senere år har det vært en oppmykning i forholdet mellom USA og Cuba ved at Obama lettet på restriksjoner og innførte en mindre streng politikk overfor Cuba.  I mars 2009 signerte USAs president Barack Obama en lov som lettet på en del økonomiske sanksjoner overfor Cuba, i tillegg til at den lettet på reiserestriksjonene for kubansk-amerikanere. Vedtakene innebar en betydelig oppmykning av blokaden mot det sosialistiske landet som hadde vart i 50 år. Presidents talsmann uttalte at presidenten gjerne vil se større frihet for det kubanske folket. Dette er et tiltak som han kan og har iverksatt for å bidra til at informasjonsstrømmen åpnes. Det hvite hus oppfordret samtidig Cubas ledelse om å gjøre mer for å åpne landet. Fidel Castro uttalte i kubanske medier at Obama administrasjon lettet noen ”avskyelige restriksjoner” på reiser for kubansk-amerikanere, men la til at beslutningen ikke inneholdt et ord om å lette handelsblokaden mot landet. Castro sier at Cuba ikke ønsker veldedighet, men en slutt på blokaden.

Nåværende handelsrestriksjoner sier at eksport fra USA til Cuba innenfor matindustri og medisinprodukter er tillatt ved behørig lisens og tillatelser fra handels- og finansdepartementene. I 2008 slo viseutenriksministeren fast at den amerikanske embargo eller boikott av Cuba ville fortsette til tross for at Fidel Castro har gått av som Cubas leder.

Konklusjon:

-          Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Som dere nå har sett, er det mye som gjorde Cuba attraktiv for spansk kolonisering. Gullforekomster og råvarer som sukker var særlig attraktivt, og i tillegg kunne spanjolene bruke cubanerne som billig arbeidskraft i gruvene og på plantasjene.  Når det gjelder hvordan man kan si Cuba ble kolonisert av USA, kan man på mange måter si at USA ”koloniserte” Cuba på en utradisjonell måte. Vanligvis forbinder man kolonisering med et land som tydelig styrer et land over lang tid, men når det gjelder Cuba, har landet også en historie med en del selvstyre. Likevel gjorde Platt-tillegget som ble innført sammen med den cubanske grunnloven i 1901 at USA hadde stor politisk og økonomisk kontroll over Cuba. Dette gjorde at USA fra begynnelsen av 1900-tallet til begynnelsen av 60-tallet en rekke gager har okkupert Cuba. I tillegg har Cuba en historie med mange korrupte ledere der spesielt Batista samarbeidet mye med USA for å tilrettelegge den kubanske økonomien etter amerikanske interesser. Ved at USA da har hatt stor kontroll over cubansk politikk og økonomi, i tillegg til at landet på mange måter har utnyttet Cubas ressurser og arealer, kan man på mange måter si at Cuba ble kolonisert av USA. Forholdet endret seg drastisk etter den cubanske revolusjonen som også resulterte i at USA opprettet en embargo mot Cuba. Forholdet ble bare ble enda verre da Cuba begynte å samarbeide med Sovjetunionen. I dag er forholdet mellom Cuba og USA fortsatt spent, og USA har fortsatt ikke opphevet mange av handelsrestriksjonene mot Cuba. 

Emne 3.4: Demokratiutvikling i Norge

I løpet av 1800-tallet gikk Norge gjennom store endringer. Disse endringene førte til en gradvis demokratisering av landet Norge, vi fikk altså et folkestyre. Demokratiet ble utviklet på bakgrunn av en rekke smårevolusjoner, blant annet innen politikk, det sosiale, økonomiske og det kulturelle. Norge var til å begynne med innlemmet i det dansk-norske eneveldet, med et sentrum i København, men i løpet av hundre skulle mye endre seg. Så hvorfor gjennomgikk Norge en demokratiutvikling, og på hvilken måte førte denne utviklingen fremover?

Det første vi må ta for oss er forholdene ellers i Europa. I forkant av 1814, da vi fikk vår grunnlov, herjet det en krig betegnet som napoleonskrigene. Dette fikk store følger for Norge. I 1807 var Danmark-Norge en av de få gjenværende nøytrale statene, denne nøytraliteten ble stadig mer presset. I 1807 valgte Storbritannia å angripe København og rane hele den dansk-norske flåten. På denne måten ble Danmark-Norge trukket med på Napoleons side (Frankrike). De ble også innlemmet i handelsblokaden mot Storbritannia. Krigen og handelsblokaden mot Storbritannia ble en katastrofe for Norge, mye fordi importen av dansk korn stoppet opp.

I 1808 skjedde det noe som ville få store følger for Norge. Svenskene måtte i forhandlinger med Russland avstå Finland. En følge av dette var at Norge ble lovet som erstatning for tapet av Finland. Ved å delta i siste del av krigen mot Napoleon fikk Karl Johan, den svenske tronfølgeren, støtte fra stormaktene. Videre ble Kristian 6., gjennom militærmakt, tvunget av Karl Johan til å underskrive det vi kaller Kieltraktaten. I denne traktaten ble det avgjort at Norge skulle gå inn i en union med Sverige, og da med Karl Johan som tronfølger i både Norge og Sverige. Kristian Fredrik som var stattholder i Norge likte denne avtalen dårlig, og satte av den grunn i gang et opprør mot Kieltraktaten. Videre innkalte han en norsk riksforsamling som møttes på Eidsvoll. Her skulle det bli vedtatt en norsk grunnlov, i tillegg til valg av en norsk konge. Så 17.mai 1814 fikk Norge en egen Grunnlov, og Kristian Fredrik ble valgt til norsk konge. Norge hadde nå et konstitusjonelt monarki, altså grunnloven la begrensninger på kongens makt. Dette var et stort steg i riktig retning når det gjaldt demokratiutviklingen i Norge. Grunnloven hadde en rekke tidsriktige momenter. Først og fremst var den svært inspirert av opplysningstidens idealer. For eksempel Montesquieus lære om maktfordeling, altså at et maktorgan måtte balanseres av et annet. Vi fikk et lovgivende (Stortinget), et dømmende (domstolene) og et utøvende (kongen og regjeringen) maktorgan.

I årene etter 1814 var den norske nasjonalfølelsen forsterket, og det var i hovedskak embetsmennene som dominerte politikken. Men på 1830-tallet begynte norske bønder å ta i bruk stemmeretten sin. Stortinget fra 1833 har senere fått betegnelsen Bondestortinget. Det vi kaller lokalt selvstyre ble etter hvert en viktig sak, og formannskapsloven ble iverksatt i 1837. Dette betydde at i hver bygd skulle det være et kommunestyre, med et representantskap og ordfører. På denne måten bidro bøndene med en slags ”demokratisering nedenfra”. De begynte altså å stemme sine egne inn på stortinget, og på denne måten fikk de gjennomslag for sine kampsaker.

Deretter utviklet Norge seg videre mot et slags politisk systemskifte. Det vokste så frem en annen opposisjon mot embetsstanden. Opposisjonen var ledet av Johan Sverdrup og satt sammen av akademikere, næringsdrivene i byene og lavere funksjonærer. Johan Sverdrup hadde tre krav: Årlige Storting, stemmerett for alle menn og at statsrådene skulle møte i Stortinget. Disse kravene ville føre til mindre makt for regjeringen, og det at statsrådene skulle møte i Stortinget ble sanksjonert av Kongen etter regjeringens råd fire ganger. Videre mot valget i 1882 oppstod betegnelsene Venstre og Høyre for første gang. Venstre bestod da av bønder og middelklassen, ledet av Johan Sverdrup. Høyre bestod av embetsmennene på Stortinget, og var støttet av Kongen, regjeringen, kirken og embetsverket. På bakgrunn av at regjeringen rådet Kongen til å sanksjonere mot at statsrådene skulle møte i Stortinget, stilte de regjeringen for riksretten. Dette førte med seg at både statsministeren og andre statsråder mistet sine stillinger i 1884. Da ønsket Kongen at Johan Sverdrup, som vant valget, skulle danne regjering. Dette ble et viktig veiskille i demokratiutviklingen i Norge. For første gang skulle den som hadde vunnet valget danne regjering. Dette er grunnlaget for det vi kaller parlamentarismen, altså at regjeringen står til ansvar for Stortinget. Det ble nå innført at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget. I tillegg var det dannet to partier, Venstre og Høyre, og regjeringen ble dannet ut fra det partiet med flertall i Stortinget.

Selv om Norge hadde sitt eget Storting og sin egen regjering, betydde ikke dette at Norge var selvstendig. Unionen med Sverige stod fortsatt sterkt, dette spesielt gjennom utenrikssaker. Framover mot 1905 skulle dette bli en viktig sak. I tillegg vokste det stadig fram en sterkere nasjonalisme i Norge, dette var noe Venstre var ekstra opptatt av. Det handlet om å bygge den norske nasjonen, og baserte seg på norsk språk, historie og kultur. Videre gikk også Norge mot et politisk flerpartisystem. De politiske partiene var ikke like samlet som før, og i 1887 ble Arbeiderpartiet dannet. Dette hadde naturligvis med den økte industrialiseringen å gjøre. I tillegg fikk folkebevegelsene mer makt, og det var særlig stort engasjement rundt avhold, landsmål og kirke.

Som sagt ble utenrikspolitikken en viktig årsak til splittelsen av unionen mellom Sverige og Norge. Etter hvert som tiden gikk spilte utenrikspolitikken en viktigere rolle, og utenriksministeren var alltid svensk, selv om dette ikke var nedfelt skriftlig. De sakene som gjaldt Norges forhold til utlandet ble behandlet i det man kalte det ministerielle råd. I dette rådet møtte utenriksministeren, som alltid var svensk, en svensk minister og en norsk minister. På den måten var svenskene i flertall når det gjaldt behandling av utenrikssaker som omhandlet Norge. I 1885 ble i tillegg antall ministere i det ministerielle råd endret av Riksdagen. Dette førte til at Norge kom i mindretall, dette ble oppfattet som et overgrep i Norge. Det var særlig partiet Venstre som videre tok opp kampen om Norges stilling i unionen. I valgkampen i 1891 lovet en rekke venstremenn at Venstre skulle kreve en egen norsk utenriksminister dersom de vant valget.

Venstre vant valget og kom til makten i 1891. De valgte da å ikke kreve norsk utenriksminister slik som de hadde lovet. Istedenfor rettet de seg mot en sak med mindre sprengkraft, nærmere bestemt konsulatsaken. Det ble nedsatt en komité som skulle vurdere i hvilken grad det daværende konsulatet ivaretok de norske interessene. Det ble vedtatt med hensyn til norske handels- og sjøfartsinteresser, at det burde opprettes et eget norsk konsulatvesen. En rekke forslag ble fremmet av regjeringen, og da uten å forhandle med svenskene. Situasjonen i Sverige ble forverret, og Riksdagen varslet full revisjon av forholdet mellom Sverige og Norge. I tillegg ble det gjort forberedelser til krig.

Det ble så inngått forhandlinger mellom landene høsten 1895. I 1903 ble det enighet om at landene skulle ha hvert sitt konsulatvesen. Likevel oppstod det uenighet når det gjaldt organiseringen av konsulatvesenet. Svenskene mente at det norske konsulatvesenet skulle ligge under utenriksstyret. Forhandlingen stoppet opp i februar 1905. Situasjonen førte til at Francis Hagerups regjering ble oppløst, og Christian Michelsen overtok som statsminister. I mai vedtok Stortinget, helt enstemmig, om å opprette et norsk konsulatvesen. Kong Oscar 2. nektet derimot å sanksjonere loven. Dette førte videre med seg at de tre norske statsrådene i Stockholm søkte om avskjed. Kongen kom da med et utsagn om at det da ikke kunne dannes noen ny norsk regjering. Siden kongen hadde erklært seg ute av stand til å danne ny regjering, hadde han da gitt fra seg tittelen som norsk konge? Dette var noe Christian Michelsen la vekt på ved oppløsningen av unionen.

I august 1905 ble det avholdt en avstemning om Norges stilling i unionen. 360 208 svarte ja på spørsmålet om de godkjente unionsoppløsningen, bare 184 stemte nei. Dette hadde nok stor sammenheng med nasjonalismen som de siste årene hadde vokst frem. Deretter, siste dagen i august, startet forhandlingene i Karlstad om avviklingen av unionen. Det ble nok en gang gjort forberedelser til krig. Men etter en uke ble forhandlingene avsluttet og protokollen om oppløsningen underskrevet. Den 9.oktober ble Karlstadsforliket vedtatt av Stortinget, og den 26.oktober også av Riksdagen. Denne dagen abdiserte også Oscar 2. som norsk konge. Unionen var nå oppløst, og Norge politisk selvstendig.

Det var altså i løpet av hundre år, gjennom 1800-tallet og ut i 1900-tallet at Norge startet en utvikling som både førte til demokrati og selvstendighet. Mye kan forklares via det som skjedde utenriks, blant annet gjennom Napoleonskrigene, og Sverige som måtte i forhandlinger med Russland. Men vi må ikke glemme den psykiske endringen. Opplysningstidens idealer om selvstyre og maktfordeling stod sterkt, og patriotismen begynte å blomstre i tiden før 1814. Videre oppstod det også en nasjonalisme som ble en viktig drivkraft blant den norske befolkningen. Demokratiutviklingen i Norge kan ikke beskrives i en setning, det er resultatet av en lang prosess der ulike faktorer har bidratt til en jevn utvikling over et århundre. 

Emne 3.4: Demokratiutvikling i Norge

I perioden 1770 til 1905 gikk Norge gjennom en utvikling som førte mot det vi kaller et demokrati, altså et folkestyre. Demokratiet ble utviklet på bakgrunn av en revolusjon innen politikk, økonomi, det sosiale og det kulturelle. Til å begynne med var Norge innlemmet i det dansk-norske eneveldet, med et sentrum i København, men i løpet av hundre år skulle mye endre seg. I 1814 fikk vi vår egen grunnlov, og i 1905 var vi ute av unionen med Sverige. Denne demokratiutviklingen har en rekke årsaker, og da både utenriks og innenriks. Jeg vil nå ta for meg denne utviklingen og drøfte hvorfor det utviklet seg slik det gjorde.

Først og fremst vil jeg understreke hvordan Norges stilling i helstaten danmark-norge var. Helt formelt var Norge å regne som eget rike etter innføringen av eneveldet i 1660, men dette var langt fra korrekt i praksis. For det første fantes det ingen norske styringsorgan, ingen som representerte Norge for kongen i København og heller ikke egne institusjoner for utdanning og penger. Hele 90 % av Norges befolkning var bønder, og de få embetsmennene det var, hadde stor tilknytning til det danske styret. Dette fra at de fleste hadde utdannet seg i København, og var en del av en felles norsk-dansk elite. Norge hadde også begynt en økonomisk utvikling som senere ble stoppet av at Danmark-Norge ble trukket med i Napoleonskrigene. 

Det vi kaller patriotisme var også noe som var med på å drive Norge mot et demokrati. Det som kjennetegner patriotisme er at sitt eget folks språk og tradisjoner ble glorifisert, i tillegg oppstod det gjerne i land der folket var styrt av fremmede. I 1760-årene vokste det fram en norsk patriotisme, og da særlig blant studenter, diktere og filosofer i København. I 1774 stiftet denne forsamlingen Det Norske Selskab. Den norske patriotismen la vekt på å framheve forskjellen mellom nordmenn og dansker, og la i tillegg vekt på den norske naturen og trakk tråder tilbake til vikingtiden. 

Patriotismen hadde et dypereliggende budskap, mye var nemlig kritikk av Norges stilling i helstaten. Da sensuren i 1770-1773 ble opphevet kom det et tydelig budskap frem, nordmennene følte seg tilsidesatt i staten. Det oppstod ønske om egen bank og et eget universitet. Sensuren ble gjenopptatt i 1773, dette som en følge av at Gustav 3. hadde gjort statskupp i Sverige og tok sikte på å vinne Norge. Derfor ble det viktig å hindre at splittende meninger så dagens lys i den dansk-norske staten. Da krigen med Storbritannia brøt ut i 1807 ble kontakten mellom Danmark og Norge brutt. Nå måtte Norge selv ha ansvaret for administrative oppgaver. Gjennom den vellykkede mobiliseringen av hæren og kampene mot Sverige ble den nasjonale selvtilliten styrket. I 1809 ble kravet om eget universitet nok en gang aktuelt, denne gangen med stor offentlig støtte. Støtten kom blant annet fra det nyopprettede Det Kongelige Selskab for Norges Vel, stiftet av blant andre Jarslberg. Selskapet fikk nok oppslutning til å få gjennomslag for kravet. I 1811 ga Fredrik 6. tillatelse for kravet. Kravet om en norsk bank fikk gjennomslag i 1813, dette ved at Kristian Fredrik tok initiativet og Fredrik 6. godkjente.

Til nå har jeg gått gjennom en rekke av de indre årsakene til demokratiutviklingen. Nå vil jeg fokusere litt mer på hva som foregikk utenriks. Året 1814 har stor betydning for den demokratiske utviklingen Norge gikk igjennom, det var blant annet dette året vi fikk vår egen grunnlov. Den fredelige revolusjonen er betegnelsen for hva som skjedde i 1814.I 1803 blusset det konflikter opp mellom Storbritannia og Frankrike igjen, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde nøytraliteten. Frankrike hadde underlagt seg store deler av Europa, i tillegg til en fastlandsblokade av Storbritannia. I 1807 var Danmark-Norge en av de få gjenværende nøytrale stater. Nøytraliteten ble presset da både Frankrike og Storbritannia var interessert i den dansk-norske flåten. I frykt for at den skulle tilfalle Frankrike, angrep Storbritannia København. Danmark-Norge ble nå tvunget til å gå på Frankrike sin side i krigen. Fredrik 6. oppnevnte i denne situasjonen en midlertidig regjeringskommisjon som skulle styre Norge om kontakten med Danmark ble brutt. Årene fram til 1814 var vanskelige for Norge. Den norske flåten var dårlig rustet i forhold til Storbritannias flåte. Hæren som kjempet mot Sverige klarte seg mye bedre. Det ble også et uår i jordbruket, i tillegg stoppet importen av korn. Resultatet av denne krigen var at det ble misnøye med det danske styret.

I 1809 skjedde det to betydningsfulle hendelser i Sverige. Først og fremst ble det innført et konstitusjonelt monarki. Men det som fikk betydning for Norge var fredsavtalen de ble presset til å inngå med Russland. Dette innebar at Sverige måtte avstå Finland til Russland. De russiske oppfordret Sverige til å søke om å få Norge som erstatning, dette var et gammelt svensk ønske. Napoleon var nå på vikende form, Karl Johan forsøkte derfor å få støtte på hans krav om Norge ved at han deltok i den siste offensiven mot Frankrike. I denne situasjonen valgte Fredrik 6. å sende Kristian Fredrik til Norge som stattholder.

De allierte hadde planlagt en stor fredskonferanse i Wien etter napoleonskrigene, men Karl Johan ville ikke vente på denne. Med hjelp av krigstrusler tvang han danskekongen til å inngå en separat fredsavtale. Denne avtalen blir kalt Kieltraktaten. Karl Johan fikk i den gjennomslag for sitt krav om Norge. Da Kristian Fredrik fikk vite om innholdet i Kieltraktaten var han ikke særlig fornøyd, det ble iverksatt streng sensur fra utlandet. I 1814 ble det innkalt til et stormannsmøte på Eidsvoll. Her ble Kristian Fredrik overtalt til å styre landet som regent inntil det ble valgt en riksforsamling som kunne gi landet en grunnlov og velge en nye konge.

Det oppstod uenighet om hvordan den nye grunnloven burde utformes. Et av spørsmålene var maktfordelingen mellom kongen og nasjonalforsamlingen. Forsamlingen delte seg etterhvert i to partier. Det største ble kalt Selvstendighetspartiet, ledet av Christian Magnus Falsen. Partiet ønsket et selvstendig Norge med Kristian Fredrik som norsk konge, eventuelt en ny union med Danmark. Unionspartiet ble ledet av Heman Wedel Jarslberg. Unionspartiet ville ha union med Sverige, men med egen norsk forfatning. Grunnloven ble vedtatt 17.mai og Kristian Fredrik valgt til norsk konge.

Den norske grunnloven var preget av folkesuverenitetsprinsippet og Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Den lovgivende makten lå hos Stortingen, den utøvende hos kongen og regjeringen, og den dømmende hos domstolene. Det ble også nedfelt menneskerettigheter i grunnloven. Men grunnloven inneholdt også Jødeparagraden som hindret jøder å kommer inn i landet. Kongen kunne nekte å underskrive en lov to ganger, den tredje gangen ville loven gå igjennom, og da etter ni år med utsettelse. Et sted mellom 30 og 45 % av den mannlige befolkningen over 25 år fikk stemmerett.

I perioden da Kristian Fredrik satte i gang arbeidet med å lage en norsk grunnlov og la seg velge til konge, hadde det sammenheng med at Karl Johan var bundet opp på kontinentet i de avsluttende rundene av napoleonskrigene. Da han kom hjem til Sverige var det klart at hverken han eller de europeiske stormaktene anerkjente noen norsk selvstendighet. Uten stormaktenes støtte skjønte Kristian Fredrik at han måtte godta unionen med Sverige. Over grensen lå den svenske armeen klar til å rykke inn i landet. Den norske regjeringen ville først ikke gi seg, det brøt derfor ut krig. Stormaktsdelegasjonen kom etter hvert til å fungere som en meklingsinstans mellom Kristian Fredrik og Karl Johan.

Emne 3.3: Folkebevegelsene og de politiske partiene

Oppgave 2 s. 127:
Forklar på hvilken måte vi kan hevde at de første folkebevegelsene peker fram mot de politiske partiene som vokste fram mot slutten av århundret.

Folkebevegelsene på 1800-tallet representerte de første eksemplene på at grupper fra lavere klasser i samfunnet samlet seg og kjempet for sine interesser. Denne bevegelsen utviklet seg videre til utbygde organisasjoner med medlemsblad og et politisk program. Disse bevegelsene kan bli betraktet som forløperne for de politiske partiene som vokste fram mot slutten av århundret. Jeg vil nå ta for meg thranittene og bondevennene.

Thranittene
Det hele startet med at Marcus Thrane i sin ungdom var vitne til de elendige forholdene husmenn og arbeidere levde under.Han var inspirert av februarrevolusjonen i 1848, og leste i tillegg mye på radikale samfunnsteorier. Han ble derfor inspirert av ideer om hvordan en annen politisk ide kunne skape et bedre samfunn. Det store poenget var at arbeiderne måtte samle seg, og på den måten ville de stå sterkere overfor arbeidsgiverne sine.
Det første arbeiderforening ble stiftet i 1848, og etter et par år var det en bevegelse med hele 30 000 medlemmer. Thranebevegelsen er blitt kalt Norges første arbeiderforening.
De viktige politiske kravene var allmenn stemmerett for menn, bedre kår for husmenn, lavere toll, bedre allmueskole og endringer i rettsvesenet. Da bevegelsen vedtok å gå til revolusjon, gikk myndighetene til aksjon mot bevegelsen og lederne ble fengslet. Dette ble slutten på thranebevegelsen.

Bondevennene
Bondevennene ble opprettet i 1860-årene av Søren Jaabæk. Han hadde overtatt som bøndenes fremste talsmann på Stortinget. Bevegelsen vokste svært raskt og over hele landet ble det dannet venneforeninger. Det ble krevd blant annet bedring av husmennenes kår og innføring av stemmerett for alle menn. Det var krav som hadde ligget dødt siden Marcus Thrane.
Gjennom bladet Folketidende påvirket lederne bøndene til å stemme på politikerne som sto for en bondevennlig politikk. Bladet inneholdt en statistikk over hvordan stortingspolitikerne stemte i Stortinger. På den måten ble det kartlagt hvilke politikere som var overensstemte med bøndenes interesser. Denne statistikken ble kalt Vippestangen, og kunne bli avgjørende for om en politiker ble gjenvalgt. Bondebevegelsen utviklet seg til en effektiv valgorganisasjon. Valget i 1868 ble det beste bondevalget etter 1833 takket være mobiliseringen fra Bondevennene.
Høydepunktet hadde de i 1871, da hadde den ca. 30 000 medlemmer. Deretter gikk det raskt tilbake, og i 1875 var det nesten ikke medlemmer igjen. Dette skyldes på Jaabæks motvilje mot kirken.

Folkebevegelsene peker fram mot de politiske partiene ved at det for første gang ble samlet mennesker i organisasjoner med samme politiske ståsted.

Emne 3.2: Opphevelse av Konventikkelplakaten, et skritt i retning av økt demokrati?

Oppgave 1 s. 127:
Konventikkelplakaten som slo fast at religiøse møter bare kunne foregå under oppsyn av en ordinert prest, ble opphevet i 1842. På hvilken måte kan vi hevde at det var et skritt i retning av økt demokrati?

Konventikkelplakaten var en bestemmelse fra 1741 som slo fast at religiøse møter måtte være godkjent av sognepresten. For å vurdere hvorfor brytingen av denne bestemmelsen førte til et skritt i retning av økt demokrati, må vi se på samfunnet og utviklingen det siste århundret.

Først og fremst kan vi starte med å definere begrepet et demokrati, direkte oversatt betyr det folkestyre. Videre kan vi si at et demokrati er en betegnelse på en styreform hvor folket har mulighetene til å delta i viktige beslutninger. Typiske kjennetegn ved land som har demokrati som styreform er at det er ytrings- og religionsfrihet. 1700-tallet var preget av en rekke store opplysningsfilosofer, og deres prinsipper ble svært viktige for demokratiutviklingen vi ser i Europa i tidsrommet 1700 og frem mot 1900-tallet.

Konventikkelplakaten hadde nok stor innvirkning på samfunnet og de religiøse møtene i perioden. Først og fremst ble ytringsfriheten sterkt hemmet, noe som et hvert demokrati er avhengig av. Bestemmelsen kan også bli sett på som en slags sensur, noe som ble tatt stor avstand til fra opplysningsfilosofene. Bestemmelsen var på alle måter gammeldags, og hemmet all form for religionsfrihet. Hans Nielsen Hauge bidro til brytingen av Konventikkelplakaten, det var rett og slett et opprør mot det gamle standssamfunnet. Dette førte til økt selvtillit for bøndene, og lærte dem å tenke selv, istedenfor å adlyde prestene og embetsstanden. Utifra dette kan vi uten tvil hevde at opphevelsen av Konventikkelplakaten var et stort skritt i retning av økt demokrati.

Kilder utenom læreboken:
http://snl.no/demokrati -17.oktober 2012

Emne 3.1: Et politisk systemskifte

Oppgave 1 s. 123:
Historikeren Jens Arup Seip har kalt det politiske systemet mellom 1814 og 1884 for embetsmannsstaten. Forklar hva du mener ligger i dette begrepet.

På 1800-tallet var det embetsstanden som i all hovedsak utgjorde landets kulturelle og politiske elite. Selv om de bare bestod av ca. 2000 embetsmenn, hadde de likevel en betydelig makt i det politiske systemet mellom 1814 og 1884. Historikeren Jens Arup Seip har valgt å kalle det politiske systemet i denne perioden for embetsmannsstatens  Andre historikere har sett seg uenig i denne påstanden, og mener heller at det politiske systemet var en rettsstat, blant annet gjennom Grunnloven. Hva som ligger i begrepet embetsmannstaten vil jeg nå utdype grundigere.

Først og fremst er det vesentlig å definere hva en embetsmann faktisk er. Embetsmennene var personer som hadde fått utnevnt stillingen sin av kongen, og som bare kunne avsettes ved dom. Det hadde seg slik at domstolene og domstolene rekrutterte fra embetsstanden, så det er ikke tvil om at de fikk mye makt i samfunnet. Ved at embetsmennene fikk såpass stor makt i Norge, førte det naturligvis til at de vernet om sine egne interesser. Dette er liknende på den prosessen som tok form i England ved utviklingen av Tory- og Whigpartiet, det gjelder altså å verne om sine egne interesser. I Norge utviklet det seg to partier, Venstre og Høyre. Høyre var partiet som fikk støtte fra kongen, regjeringen, embetsverket, høyesterett og kirken. Det var ikke før venstre fikk makten at embetsstandens maktstilling ble alvorlig svekket. Tiårene etter 1884 representerer denne brytningstiden der den gamle embetsmannseliten måtte gi tapt for nye samfunnsgrupper.

Så konklusjonen er at Jens Arup Seip kalte det politiske systemet mellom 1814 og 1884 for embetsmannsstaten fordi det var denne standen som ”regjerte” maktapparatene, og derfor vedtok beslutninger av egen interesse. Vi kan sammenligne denne utviklingen med den politiske utviklingen som skjedde i England, altså med Tory- og Whigpartiet. 

Emne 2.2: Italias samling, "Risorgimento"

Emne 2.1: Nasjonalisme

Når vi skal definere "nasjon", må vi tenke bort staten. Vi må spørre oss om det er noe annet som binder en folkegruppe sammen: Finnes det felles ytre kjennetegn (identitet) som gjør at en gruppe skiller seg fra andre? Og har gruppen en indre fellesskapsfølelse (identitetsfølelse) som er sterkere enn det medlemmer av gruppen har overfor andre folkegrupper? Herder mente at en nasjon er en gruppe som først og fremst har samme språk. Språket er "nasjonens hjerte og sjel" sa han, og felles kultur og historie gir nasjonen forankring. Det er også viktig at nasjonens medlemmer godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon, og at alle i gruppen har samme rettigheter og plikter. Slik sett er nasjonalismen en inkluderende politisk kraft.

"Krav" for nasjonalisme:
- Felles språk
- Felles kultur og historie
- Medlemmene godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon
- Alle i gruppen har like rettigheter og plikter

I romantikken var det vanlig å glorifisere folks eget språk og tradisjoner. Dette gjaldt spesielt for romantikere som bodde i land som var styrt av fremmede. Nasjonalisme er noe mer enn patriotisme. "Patriotisme" kan defineres som en vilje til å stå på for samfunnet uten at det er noen svær teori eller ideologi bak engasjementet. Den franske formen for nasjonalisme sprang ut av patriotismen. Den franske patriotismen er politisk betonet. Den franske formen for nasjonalisme var i større grad knyttet til ideer om ststaen og statsborgerlige rettigheter, likevel ble også den, slik som den tyske, på 1800-tallet i økende grad sammenkoblet med ideer om etnisitet: Folk, språk og kultur ble mer betydelig. I utgangspunktet var ikke Tyskland samlet eller en stat, men heller et mer geografisk begrep og en slags kulturnasjon. Frankrike derimot var en veletablert stat med lange tradisjoner.

En teori om politisk legitimitet sier at den politiske og nasjonale enheten må være den samme. Etniske enheter må ikke deles opp av politiske statlige grenser. Som politisk sprengstoff har nasjonalfølelsen vært ekstra viktig når folk har følt seg undertrykt eller ignorert av staten. Dette kan vi tydelig se under den amerikanske frigjøringen og under den franske revolusjonen. I nasjonalismen står troen på folkets språklige, åndelige og rasemessige enhet sentralt. Derfor var nasjonalismen noe som truet systemet som ble etablert i Europa i 1815, og den ble bevisst skjøvet tilbake av de rådende konservative kreftene.

Det er spesielt en statsform som har gitt mer nasjonalistisk sprengstoff enn andre, dette gjelder når de som styrer tilhører en annen nasjonalitet enn majoriteten av dem som blir styrt. Dette stod sentralt i den franske revolusjonen. Det var fortsatt slik i 1830-årene, men forskjellen var blitt mindre.

Møtet mellom ideene om demokrati og ideene om nasjonalisme tilsa at folk av samme nasjon burde danne en stat, uavhengig av rang og status.

Emne 1.5: Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonaparte ble født den 15. august 1769 på øyen Corsica i Middelhavet. Han startet sin karriere som general under den franske revolusjonen, men i 1799 gjorde han statskupp og utnevnte seg selv til keiser på livstid. Napoleon var en svært sammensatt person, med to vidt forskjellige sider ved personligheten. Samtidig som han bidro til en positiv utvikling på enkelte områder, bidro han også til mye som stod i kontrast mot opplysningstidens ideer. Så hvordan kom han til makten? Og til hvilken grad omfavnet han opplysningstidens idealer i måten han styrte Frankrike på?

På 1700-tallet vokste det frem en periode preget av nye og intellektuelle tankemåter. Det ble fokus på å forandre og forbedre folk og samfunn ved bruken av fornuft. Perioden blir betegnet som opplysningstiden. Opplysningstidens tenkere dyrket den humanistiske tenkning, og de sto i sterk opposisjon til eneveldet som stats- og styringsform. Videre utviklet disse tankene seg til den franske revolusjonen, mye grunnet et urettferdig statssystem og en ruinert økonomi. Under den franske revolusjonen ble det gjennomført en slags politisk renselse, der alle som gikk i mot revolusjonen og det nye styret ble drept, det totale antallet ofre for terroren lå på 40 000-50 000 mennesker. Regjeringen var nå et direktorium på fem mann. Det hadde nå vært seks år med oppløp, og deretter tre-fire år med krig. En politisk og en religiøs reaksjon gikk igjen over landet. De klarte ikke få orden i finansene, og med nederlag i Tyskland, fikk den lovgivende forsamlingen flertallet mot seg. General Napoleon Bonaparte derimot hadde hatt stor suksess på den italienske fronten, han tok hele Nord-Italia i sine felttog, med en hær som manglet mat, klær og skikkelig utstyr. Med sine store seire vokste også hans makt, ry og ærgjerrighet. I 1799 kom han i land i Frankrike, etter et felttog i Egypt. Da var Frankrike under angrep fra England, men den faren var så godt som over da Bonaparte kom hjem. Omtrent 663 000 franskmenn hadde mistet livet sitt mellom 1789 og 1799, dette ved henging, giljotinering, borgerkrig og lignende. Man kan trygt si at under slike forhold er det ofte tid for et maktskifte, og dette tok Napoleon i egne hender. Natten mellom 8. Og 9. November gjorde Bonaparte statskupp og ga Frankrike en ny leder.

I 1802 tok Napoleon tittelen konsul for livstid, og to år senere i 1804 kronet han seg selv til keiser av Frankrike. Man kan trygt si at Napoleon endret Frankrike, både på godt og vondt. For det første innførte han et effektivt beskatningssystem, noe som hadde vært en stor mangel i Frankrike i alle år. Han tilrettela også et utdanningssystem med blant annet eliteskoler for de med over gjennomsnittlig intelligens, og dette gjaldt uansett sosial bakgrunn. Han innførte også Frankrikes første sentralbank. Han klarte å redusere arbeidsledigheten ved å sette i gang utbygging av veinett, broer og kanaler. Han bygde sykehus og barnehjem, og introduserte priser for vitenskap, oppfinnelser og lignende. Så på en måte var det mange positive sider ved at Napoleon kom til makten. Han hadde uten tvil mange gode ideer når det kom til hvordan han styrte Frankrike på.

På den andre siden av saken innførte han også et par grusomme ideer, ideer som stridet mot opplysningstiden og dens tenkere. Likhet var et av hovedtemaene i opplysningstiden, men han valgte likevel å gjeninnføre slaveri. I tillegg hadde lovene hans fra 1804, Code Napoleon, hevdet at det skulle være sivil likhet, religiøs toleranse og forsvar av privat eiendom. Så i teorien hadde Napoleon tatt et standpunkt som tilsa at han var et opplysningsmenneske, men i praksis gjorde han mye som strittet imot akkurat dette. Napoleon feide bort mye av det som revolusjonen stod for, han innførte et mektig Bonaparte-dynasti, og var selv en diktator.
 

Napoleon var uten tvil en person med to helt forskjellige sider. Han gjorde karriere i revolusjonsarmeen, og ble etter kort tid en suksessfull general. Men da han kom til makten i 1799, kom de to forskjellige personlighetene fram. Samtidig som han i sin selvskrevne lov, Code Napoleon, baserte seg på et opplysningstidriktig ideal, var det ikke helt slik i virkeligheten. Han gjeninførte slaveri, noe som virkelig motstrider et av opplysningstidens viktigste momenter, nemlig likhet. Men på den andre siden fikk han innført et effektivt beskatningssystem, utdanning og priser for vitenskap og oppfinnelser. Så til hvilken grad han styrte etter opplysningstidens idealer kan nok diskuteres. Napoleon Bonaparte blir i dag sett på som en viktig historisk person. Det er ingen tvil om at han påvirket Frankrike i stor grad, både positivt og negativt.

Napoleon - minibio:

http://www.biography.com/people/napoleon-9420291/videos/napoleon-mini-bio-2197805700

Emne 1.4: Revolusjonen spiser sine barn

På 1700-tallet var Frankrike preget av store forskjeller og en nedbrutt økonomi. For det første var Frankrike et enevelde, noe som betyr at all makt lå hos en liten gruppe mennesker, og da spesielt hos Kong Ludvig 16. Mens mesteparten av Frankrikes befolkning var fattig og uten rettigheter, levde adelen og de geistlige under gode forhold med en rekke fordeler. Frankrike hadde et svært ineffektivt og urettferdig skattesystem, det hadde seg slik at adelen hadde skattefritak, og det var denne gruppen som satt med mesteparten av ressursene som var i omløp. På bakgrunn av statskassens underskudd og skatteinnkrevning, krevde adelen at kongen skulle innkalle stenderforsamlingen. Dette ble starten på et langt opprør som senere har fått navnet den franske revolusjonen. Ikke nok med dette var også 1700-tallet preget av en ny tankegang, det ble fokus på frihet, maktfordeling og like rettigheter. I tillegg så man disse ideene i praksis, både i England og USA. En påstand som i senere tid har oppstått er ”Revolusjonen spiser sine barn”, så mitt spørsmål er: Hvorfor er denne påstanden oppstått, og på hvilke måter kan den tolkes?

For å virkelig forstå påstanden er man nødt til å forstå hvordan og av hvem revolusjonen ble startet av. Som sagt var kongens innkalling av stenderforsamlingen begynnelsen på selve revolusjonen. Det som skjedde var at tredjestanden bare hadde en stemme mot adelens og de geistliges to stemmer, og med tanke på at tredjestanden representerte 98 % av det franske folk, er det klart at dette skapte oppstyr. Tredjestanden endte opp med å erklære at den var en nasjonalforsamling med rett til å tale på folkets vegne. De geistlige allierte seg med tredjestanden, og bestemte seg for å ikke skilles før de hadde laget en grunnlov.

Før de laget en grunnlov vedtok forsamlingen ”menneskerettighetenes erklæring”, denne skulle være et forord til grunnloven og fastslo folkesuvereniteten og menneskenes naturlige rettigheter, blant annet religionsfrihet, ytringsfrihet, sikkerhet mot tilfeldig fengsling og eiendomsrett. Alt dette var viktige idealer i opplysningstiden, og oppsummerte tankene til viktige opplysningstenkere som Rousseau og Voltaire. Det ble lagt stor vekt på likhet og at alle skulle ha de samme rettighetene. Grunnloven ble ferdiggjort i 1791, og bygde på maktfordelingsprinsippet, likhet for loven og økonomisk liberalisme. Også denne gangen var opplysningstidens tenkere sentral, blant annet Montesquieu og hans tanker om at en maktfaktor må balanseres av en annen. Det er ingen tvil om at revolusjonen opprinnelig hadde gode hensikter, men et kjent fenomen innen historien er at når en liten gruppe mennesker har fått makten, er det lett å bli paranoide og maktsyke. Dette er en utvikling som kommer tydelig frem under den franske revolusjonen.

I 1792 startet revolusjonen å utvikle seg i en ny retning. Nasjonalforsamlingen var kontrollert av jakobinere og venstrefløyen. Jakobinerne var svært radikale og preget av tilhengere av republikk som styreform. For å stanse motrevolusjon, erklærte de krig mot Europas fyrster. Kort fortalt ble det dannet et nasjonalkonvent, som ble valgt med alminnelig stemmerett. Videre førte krigen til et bondeopprør og geriljakrig, nettopp fordi konventet vedtok å utskrive 300 000 menn til hæren. Det ble vedtatt radikale forslag, og det vi kaller en velferdskomitè ble dannet. Dette ble starten på et diktatur, og det er her påstanden blir aktuell. Velferdskomiteens oppgave var å lede forsvaret og en revolusjonsdomstol for å dømme de kontrarevolusjonære. Mistenkte ble overvåkt og komiteen fikk stadig større makt.

Hvis vi sammenligner hva revolusjonen i utgangspunktet ønsket med hvordan den utviklet seg i 1792, kan vi virkelig forstå påstanden ”revolusjonen spiser sine barn”. Dette blir da en tolkning som går ut ifra prinsippene til hvorfor og hvordan revolusjonen ble til. Ved å drive et terrorregime mot alle som mente noe som ikke var ”lov”, altså å være i mot revolusjonen, gikk revolusjonen i mot sine egne prinsipper og hvordan den var oppbygd. For eksempel vet vi at i menneskerettighetenes erklæring ble det vektlagt at det skulle være ytringsfrihet for alle mennesker, men ved å drepe alle som var i mot revolusjonen, kan vi ikke si at ytringsfriheten rådet under styret av de som var for revolusjonen og dens prinsipper. Ved at velferdskomiteens makt ble såpass sterk vet vi også at maktfordelingsprinsippet i grunnloven ikke var gjeldende i praksis. Så en måte påstanden kan tolkes på er at revolusjonens prinsipper (barn), ble spist og overstyrt av sine egne foreldre, altså de som kjempet for revolusjonen og som selv stod for prinsippene.

En annen og mer bokstavelig måte å tolke påstanden på, er å se på følgene og hva som skjedde da velferdskomiteens diktatur falt sammen. Da fengslene ble tømt og ytringsfriheten gjeninnført, ble fengslene igjen fylt opp med jakobinerne og terrorister. Velferdskomiteens leder, Robespierre, og de andre medlemmene ble henrettet.  Velferdskomiteen ble opprettet for å bevare revolusjonen, men det endte slik at lederne selv ble henrettet etter å ha drevet utrenselse av de kontrarevolusjonære. På den måten endte det med at revolusjonen spiste sine egne barn.

”Revolusjonen spiser sine barn” er en påstand som oppstod da velferdskomiteen utviklet seg til et diktatur og drev terror mot alle kontrarevolusjonære. Påstanden kan tolkes på flere måter. Under velferdskomiteens diktatur ble både ytringsfriheten og maktfordelingsprinsippet oversett, og dette var ideer som var godt representert i de revolusjonæres grunnlov og menneskerettighetserklæring. På den måten overstyrtes grunntanken for revolusjonen (barna) av de som drev den. En annen tolkning er at det mer bokstavelig var slik at barna ble spist. Dette ved at de som ledet revolusjonen mot de kontrarevolusjonære, endte opp med å bli drept selv. Uavhengig av hvilken måte man tolker påstanden på, er den hvertfall svært aktuell. Påstanden kan brukes til å beskrive flere historiske hendelser, og er et eksempel på hvordan makt kan påvirke mennesker.

Emne 1.3: Årsaker til den franske revolusjonen

Emne 1.2: Opplysningsfilosofer

Opplysningstiden

Opplysningstiden er en betegnelse på perioden mellom den engelske revolusjonen (1688) og den franske revolusjonen (1789). Perioden var preget av en ny intellektuell og kulturell retning som tok sikte på å forandre og forbedre folk og samfunn ved bruken av fornuft. Bevegelsen stod ekstra sterkt i Frankrike. Opplysningstenkere oppsummerte mye av det som hadde skjedd i disse tre århundrene innenfor vitenskap, kunst, kultur og politikk. Fordommer, sensur, ufrihet og tortur ble tatt avstand fra. Opplysningsfilosofene fremmet humanistisk tenkning, de publiserte og snakket om vitenskapens nye innsikter, og de sto i sterk opposisjon til eneveldet som stats- og styreform.

John Locke

John Locke (1632-1704) mente at mennesket ble formet gjennom miljø og erfaringer. Ideen om at man gjennom gode utdanningssystemer kan reformere og utvikle samfunn og mennesker kommer fra John Locke og de filosofene som fulgte ham. Han mente også at staten bare er lovlig hvis den godtar folkets samtykke til å bli styrt, og hvis den verner om liv, frihet og eiendom. Makten skulle forli i siste instans hos folket. Konkrekt kan vi se på disse tankene som et forsvar for den ærefulle revolusjonen i England.



Denis Diderot

Denis Diderot (1713-84) mente at kampen mot religiøs overtro var det første stadiumet i retning av en bedre verden. Han var en av de hovedansvarlige for encyclopediaen, et av opplysningstidens viktigste symbol. En av målsettingene var å samle og lage kortversjoner av all kunnskap, en annen var å spre opplysningens ideer, vise fakta og sist men ikke minst rydde unna gammel overtro. Bindene ble nektet publisert av regjeringen, grunnen var at det krenket religionens og kongens autoritet.



Francois Voltaire

Voltaire (1694-1778) var den opplysningsfilosofen som stilte seg mest skeptisk til tradisjon og gamle ideer. Han skrev artikler for encyclopediaen, og angrep viljeløs tenkning og gamle holdninger. Han rettet mye kritikk mot bibelen, blant annet for alle selvmotsigelsene og forsvaret av grusomheter begått i Guds navn. Han gikk i front for ideen om en "naturlig religion" og fremmet deisme. Deisme gikk ut fra at det fantes en gud som har skapt alt, men denne guden verken styrer verden eller viser seg for folk. Voltaire mente at staten bare skulle ha jordisk makt, og at kirken og staten skulle være atskilt. Voltaire var også en forkjemper for ytringsfriheten.



Charles Montesquieu

Montesquieu (1689-1755) var en flittig tenker rundt samfunn og politikk. Han argumentere for maktfordeling i staten, det vil si at en maktfaktor må balanseres av en annen, ingen autoritet kan overtsyre den andre. Den engelske styremåten var et forbilde. Han lanserte en teori om at det burde være et skille mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende statsmakten, og at disse maktorganene måtte balansere hverandre. Dette kaller vi maktfordelingsprinsippet.



Jean-Jacques Rousseau

Rousseau (1712-78) var den største tenkeren når det gjaldt spørsmålet rundt folkestyre og folkesuverenitet. I hans tankegang var det naturstridig at noen skulle underkaste seg andres vilje uten samtykke, og han tenkte seg at menneskene opprinnelig, før de inngikk i samfunn, var frie. All elendighet, ulikhet og ufrihet er skapt i samfunn. Om samfunnspakten (1762) løftet Rousseau statens makt til en høyere sfære: Staten i moden form, rettsstaten, ville gjøre verden human. Allmenne samfunnslover ville erstatte naturens lover, og rettsstaten ville bli menneskets nye natur og garantere for "borgerlig frihet". Rousseau mente at allmennviljen bare kan utvikles i små, egalitære og republanske samfunn. Så snart mennesker lot seg representere av andre, ble de ufrie.

Emne 1.1: Hvorfor «seiret» eneveldet i Frankrike og ikke i England, og hvorfor har dette betydning for hvorvidt landene utviklet seg i retning av revolusjon?

Det er mange grunner til at eneveldet seiret i Frankrike og ikke England. For å finne årsakene er vi nødt å gå tilbake til middelalderen, for det var allerede da de to landene begynte en ulik utvikling. Jeg vil begynne med å beskrive Englands vei mot revolusjonen, deretter vil jeg ta for meg Frankrike, og tilslutt kan jeg komme med en konklusjon om den ulike utviklingen.

I middelalderen var Englands konge tvunget til å skrive under på Magna Carta, noe som gjorde at kongen var avhengig av Parlamentets vedtak ved beslutninger. Dette skulle vise seg å lede England mot det vi kaller et konstitusjonelt monarki. I en årrekke hadde Stuartene vært konger i England, men da Parlamentet avsatt kongen, begynte en utvikling. England gikk først gjennom den Puritanske revolusjonen, der puritanerne fikk makten, og Cromwell satt som statsoverhode for republikken England. Men da han døde falt revolusjonen sammen og Stuartene tok igjen over. Stuartene hadde lært av sine feil, og var forsiktig ovenfor Parlamentet. Men da det ble inngått samarbeid med paven hadde Parlamentet nok en gang fått nok, og det er nå vi ser at utviklingen virkelig setter fart. Tronen ble tilbudt kongens protestantiske datter og hennes mann, en prins av Nederland. For det første var en gammel konflikt mellom Nederland og England glemt, i tillegg var Stuartene ute av kongerekken. Parlamentet hadde nå fått en konge som respekterte dem. Og vi sier da at den ærefulle revolusjonen var oppfylt. England hadde et konstitusjonelt monarki med et parlament. Det konstitusjonelle monarki skulle også bli et ideal for opplysningstiden.

Parlamentet bestod av to fløyer. Godseierne var representert av Tory-partiet og storborgerskapet i Whig-partiet. Toryene hadde interesser innenfor jordbruk og generelt innenlands. Whigene hadde derimot mest interesse i de utenlandske koloniene og sjøfart. Men det hadde en felles interesse og det var eiendomsretten, den var hellig.

Englands hovedfokus utenriks lå på koloniene. Det ble opprettet det vil kaller det vest- og ostindiskekompani, som drev handel ved å bringe varer inn til England. Dette la grunnlaget for en økonomi og handel.

I middelalderen var det felles jord som gjaldt. En utvikling vi ser i England er det vi kaller ”inngjerdingsbevegelsen” der godseiere tar i bruk kommersielt jordbruk og får ”eierskap” til jorden. Dette førte til at mange bønder stod uten arbeid. Men det ble da utviklet et slags næringsliv som tok for seg ullproduksjon og bearbeiding. På den måten fikk bønder arbeid og inntekt fra ulike handelsmenn som kjøpte ullen. Denne utviklingen innen arbeid og jordbruk er selve opptakten til den industrielle revolusjonen. En slik revolusjon for Frankrike derimot var ikke særlig aktuell. I motsetning til befolkningen i Frankrike mener jeg at Englands befolkning hadde en større følelse av tilhørighet og respekt for systemet, de følte nok at de hadde mer å si. Dette er noe jeg vil komme tilbake til.

Etter religionskrigene var det Frankrike som stod igjen som den mektigste staten. Men dette skulle vise seg å forandre seg. I Frankrike var det eneveldet som regjerte, men Frankrike hadde noe som ble kalt stenderforsamlingen, det var på en måte fyrstenes parlament. Mye av problemet og det som antageligvis svekket befolkningens tillitt til eneveldet var salget av embeter og stillinger. ¼ av Frankrikes inntekter var faktisk fra embetssalg. Eneveldet var ekstremt korrupt og det var svært store forskjeller på fattig og rik. Ludvig 14 er den mest kjente kongen som har styrt det Franske kongeriket.

Når det gjaldt Ludvigs utenrikspolitikk handlet det mest om å ekspandere riket så mye som overhodet mulighet. Han krevde ekstremt høy skatt for å kunne opprettholde krigføringen, og han satt på en hær som kan ha talt 0,5 millioner menn. Et av hans største ønsker var å ”kapre” Nederlandene, men dette viste seg å ikke gå. I konklusjon var ikke Ludvigs forsøk på utvidelse vellykket.

Det franske eneveldet hadde store problemer innenriks. Det er ingen hemmelighet at eneveldet var gammeldags og ikke effektivt. Under opplysningstiden der mennesket kom mer i sentrum ble det rettet mye kritikk mot det franske eneveldet. Det konstitusjonelle monarkiet som i England ble hyllet som et ideal. Folk var lei av de høye skattene og de ekstreme krigføringene som ikke hadde ført noe godt med seg. Et annet problem var at adelen ikke betalte skatt, og det var også disse som satt på den meste rikdommen. Dette var både urettferdig for resten av befolkningen i tillegg til at Ludvig gikk glipp av store summer.

Frankrike framstod som en sliten stat på randen til konkurs. Ikke hadde de fått utvidet landområdet, de betalte høye skatter (ikke adelen). Det var rett og slett store nederlag etter hverandre på en rekke. Sammenlignet med England lå Frankrike langt bak. Frankrike hadde ikke utviklet et næringsliv basert på nyttegjøring av ressurser. Landet var nedbrutt og de stod fremfør en revolusjon. 

Hvorfor «seiret» eneveldet i Frankrike og ikke i England, og hvorfor har dette betydning for hvorvidt landene utviklet seg i retning av revolusjon?

England begynte en utvikling i Middelalderen som på sikt førte til den ærefulle revolusjonen, og dermed et konstitusjonelt monarki. Frankrike hadde derimot en helt annen utvikling. De startet som Europas mektigste stat etter habsburgernes fall, men viste en negativ utvikling etter flere år med utenriks og innenriks nederlag. England derimot hadde en positiv utvikling. De fokuserte på handel og koloniene, og utviklet etter hvert et kommersielt jordbruk og fremstilling av ull-produkter. Alt dette førte til utviklingene av to vidt forskjellige revolusjoner, den industrielle og franske.

Eneveldet seiret altså ikke i England fordi Parlamentet hadde makt over kongen, og kongen måtte rette seg etter Parlamentets vedtak.