Emne 1.4: Revolusjonen spiser sine barn

På 1700-tallet var Frankrike preget av store forskjeller og en nedbrutt økonomi. For det første var Frankrike et enevelde, noe som betyr at all makt lå hos en liten gruppe mennesker, og da spesielt hos Kong Ludvig 16. Mens mesteparten av Frankrikes befolkning var fattig og uten rettigheter, levde adelen og de geistlige under gode forhold med en rekke fordeler. Frankrike hadde et svært ineffektivt og urettferdig skattesystem, det hadde seg slik at adelen hadde skattefritak, og det var denne gruppen som satt med mesteparten av ressursene som var i omløp. På bakgrunn av statskassens underskudd og skatteinnkrevning, krevde adelen at kongen skulle innkalle stenderforsamlingen. Dette ble starten på et langt opprør som senere har fått navnet den franske revolusjonen. Ikke nok med dette var også 1700-tallet preget av en ny tankegang, det ble fokus på frihet, maktfordeling og like rettigheter. I tillegg så man disse ideene i praksis, både i England og USA. En påstand som i senere tid har oppstått er ”Revolusjonen spiser sine barn”, så mitt spørsmål er: Hvorfor er denne påstanden oppstått, og på hvilke måter kan den tolkes?

For å virkelig forstå påstanden er man nødt til å forstå hvordan og av hvem revolusjonen ble startet av. Som sagt var kongens innkalling av stenderforsamlingen begynnelsen på selve revolusjonen. Det som skjedde var at tredjestanden bare hadde en stemme mot adelens og de geistliges to stemmer, og med tanke på at tredjestanden representerte 98 % av det franske folk, er det klart at dette skapte oppstyr. Tredjestanden endte opp med å erklære at den var en nasjonalforsamling med rett til å tale på folkets vegne. De geistlige allierte seg med tredjestanden, og bestemte seg for å ikke skilles før de hadde laget en grunnlov.

Før de laget en grunnlov vedtok forsamlingen ”menneskerettighetenes erklæring”, denne skulle være et forord til grunnloven og fastslo folkesuvereniteten og menneskenes naturlige rettigheter, blant annet religionsfrihet, ytringsfrihet, sikkerhet mot tilfeldig fengsling og eiendomsrett. Alt dette var viktige idealer i opplysningstiden, og oppsummerte tankene til viktige opplysningstenkere som Rousseau og Voltaire. Det ble lagt stor vekt på likhet og at alle skulle ha de samme rettighetene. Grunnloven ble ferdiggjort i 1791, og bygde på maktfordelingsprinsippet, likhet for loven og økonomisk liberalisme. Også denne gangen var opplysningstidens tenkere sentral, blant annet Montesquieu og hans tanker om at en maktfaktor må balanseres av en annen. Det er ingen tvil om at revolusjonen opprinnelig hadde gode hensikter, men et kjent fenomen innen historien er at når en liten gruppe mennesker har fått makten, er det lett å bli paranoide og maktsyke. Dette er en utvikling som kommer tydelig frem under den franske revolusjonen.

I 1792 startet revolusjonen å utvikle seg i en ny retning. Nasjonalforsamlingen var kontrollert av jakobinere og venstrefløyen. Jakobinerne var svært radikale og preget av tilhengere av republikk som styreform. For å stanse motrevolusjon, erklærte de krig mot Europas fyrster. Kort fortalt ble det dannet et nasjonalkonvent, som ble valgt med alminnelig stemmerett. Videre førte krigen til et bondeopprør og geriljakrig, nettopp fordi konventet vedtok å utskrive 300 000 menn til hæren. Det ble vedtatt radikale forslag, og det vi kaller en velferdskomitè ble dannet. Dette ble starten på et diktatur, og det er her påstanden blir aktuell. Velferdskomiteens oppgave var å lede forsvaret og en revolusjonsdomstol for å dømme de kontrarevolusjonære. Mistenkte ble overvåkt og komiteen fikk stadig større makt.

Hvis vi sammenligner hva revolusjonen i utgangspunktet ønsket med hvordan den utviklet seg i 1792, kan vi virkelig forstå påstanden ”revolusjonen spiser sine barn”. Dette blir da en tolkning som går ut ifra prinsippene til hvorfor og hvordan revolusjonen ble til. Ved å drive et terrorregime mot alle som mente noe som ikke var ”lov”, altså å være i mot revolusjonen, gikk revolusjonen i mot sine egne prinsipper og hvordan den var oppbygd. For eksempel vet vi at i menneskerettighetenes erklæring ble det vektlagt at det skulle være ytringsfrihet for alle mennesker, men ved å drepe alle som var i mot revolusjonen, kan vi ikke si at ytringsfriheten rådet under styret av de som var for revolusjonen og dens prinsipper. Ved at velferdskomiteens makt ble såpass sterk vet vi også at maktfordelingsprinsippet i grunnloven ikke var gjeldende i praksis. Så en måte påstanden kan tolkes på er at revolusjonens prinsipper (barn), ble spist og overstyrt av sine egne foreldre, altså de som kjempet for revolusjonen og som selv stod for prinsippene.

En annen og mer bokstavelig måte å tolke påstanden på, er å se på følgene og hva som skjedde da velferdskomiteens diktatur falt sammen. Da fengslene ble tømt og ytringsfriheten gjeninnført, ble fengslene igjen fylt opp med jakobinerne og terrorister. Velferdskomiteens leder, Robespierre, og de andre medlemmene ble henrettet.  Velferdskomiteen ble opprettet for å bevare revolusjonen, men det endte slik at lederne selv ble henrettet etter å ha drevet utrenselse av de kontrarevolusjonære. På den måten endte det med at revolusjonen spiste sine egne barn.

”Revolusjonen spiser sine barn” er en påstand som oppstod da velferdskomiteen utviklet seg til et diktatur og drev terror mot alle kontrarevolusjonære. Påstanden kan tolkes på flere måter. Under velferdskomiteens diktatur ble både ytringsfriheten og maktfordelingsprinsippet oversett, og dette var ideer som var godt representert i de revolusjonæres grunnlov og menneskerettighetserklæring. På den måten overstyrtes grunntanken for revolusjonen (barna) av de som drev den. En annen tolkning er at det mer bokstavelig var slik at barna ble spist. Dette ved at de som ledet revolusjonen mot de kontrarevolusjonære, endte opp med å bli drept selv. Uavhengig av hvilken måte man tolker påstanden på, er den hvertfall svært aktuell. Påstanden kan brukes til å beskrive flere historiske hendelser, og er et eksempel på hvordan makt kan påvirke mennesker.