Emne 2.1: Nasjonalisme

Når vi skal definere "nasjon", må vi tenke bort staten. Vi må spørre oss om det er noe annet som binder en folkegruppe sammen: Finnes det felles ytre kjennetegn (identitet) som gjør at en gruppe skiller seg fra andre? Og har gruppen en indre fellesskapsfølelse (identitetsfølelse) som er sterkere enn det medlemmer av gruppen har overfor andre folkegrupper? Herder mente at en nasjon er en gruppe som først og fremst har samme språk. Språket er "nasjonens hjerte og sjel" sa han, og felles kultur og historie gir nasjonen forankring. Det er også viktig at nasjonens medlemmer godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon, og at alle i gruppen har samme rettigheter og plikter. Slik sett er nasjonalismen en inkluderende politisk kraft.

"Krav" for nasjonalisme:
- Felles språk
- Felles kultur og historie
- Medlemmene godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon
- Alle i gruppen har like rettigheter og plikter

I romantikken var det vanlig å glorifisere folks eget språk og tradisjoner. Dette gjaldt spesielt for romantikere som bodde i land som var styrt av fremmede. Nasjonalisme er noe mer enn patriotisme. "Patriotisme" kan defineres som en vilje til å stå på for samfunnet uten at det er noen svær teori eller ideologi bak engasjementet. Den franske formen for nasjonalisme sprang ut av patriotismen. Den franske patriotismen er politisk betonet. Den franske formen for nasjonalisme var i større grad knyttet til ideer om ststaen og statsborgerlige rettigheter, likevel ble også den, slik som den tyske, på 1800-tallet i økende grad sammenkoblet med ideer om etnisitet: Folk, språk og kultur ble mer betydelig. I utgangspunktet var ikke Tyskland samlet eller en stat, men heller et mer geografisk begrep og en slags kulturnasjon. Frankrike derimot var en veletablert stat med lange tradisjoner.

En teori om politisk legitimitet sier at den politiske og nasjonale enheten må være den samme. Etniske enheter må ikke deles opp av politiske statlige grenser. Som politisk sprengstoff har nasjonalfølelsen vært ekstra viktig når folk har følt seg undertrykt eller ignorert av staten. Dette kan vi tydelig se under den amerikanske frigjøringen og under den franske revolusjonen. I nasjonalismen står troen på folkets språklige, åndelige og rasemessige enhet sentralt. Derfor var nasjonalismen noe som truet systemet som ble etablert i Europa i 1815, og den ble bevisst skjøvet tilbake av de rådende konservative kreftene.

Det er spesielt en statsform som har gitt mer nasjonalistisk sprengstoff enn andre, dette gjelder når de som styrer tilhører en annen nasjonalitet enn majoriteten av dem som blir styrt. Dette stod sentralt i den franske revolusjonen. Det var fortsatt slik i 1830-årene, men forskjellen var blitt mindre.

Møtet mellom ideene om demokrati og ideene om nasjonalisme tilsa at folk av samme nasjon burde danne en stat, uavhengig av rang og status.