Opplysningstiden er en betegnelse på perioden mellom den engelske revolusjonen (1688) og den franske revolusjonen (1789). Perioden var preget av en ny intellektuell og kulturell retning som tok sikte på å forandre og forbedre folk og samfunn ved bruken av fornuft. Bevegelsen stod ekstra sterkt i Frankrike. Opplysningstenkere oppsummerte mye av det som hadde skjedd i disse tre århundrene innenfor vitenskap, kunst, kultur og politikk. Fordommer, sensur, ufrihet og tortur ble tatt avstand fra. Opplysningsfilosofene fremmet humanistisk tenkning, de publiserte og snakket om vitenskapens nye innsikter, og de sto i sterk opposisjon til eneveldet som stats- og styreform.
John Locke
John Locke (1632-1704) mente at mennesket ble formet gjennom miljø og erfaringer. Ideen om at man gjennom gode utdanningssystemer kan reformere og utvikle samfunn og mennesker kommer fra John Locke og de filosofene som fulgte ham. Han mente også at staten bare er lovlig hvis den godtar folkets samtykke til å bli styrt, og hvis den verner om liv, frihet og eiendom. Makten skulle forli i siste instans hos folket. Konkrekt kan vi se på disse tankene som et forsvar for den ærefulle revolusjonen i England.
Denis Diderot
Denis Diderot (1713-84) mente at kampen mot religiøs overtro var det første stadiumet i retning av en bedre verden. Han var en av de hovedansvarlige for encyclopediaen, et av opplysningstidens viktigste symbol. En av målsettingene var å samle og lage kortversjoner av all kunnskap, en annen var å spre opplysningens ideer, vise fakta og sist men ikke minst rydde unna gammel overtro. Bindene ble nektet publisert av regjeringen, grunnen var at det krenket religionens og kongens autoritet.
Francois Voltaire
Voltaire (1694-1778) var den opplysningsfilosofen som stilte seg mest skeptisk til tradisjon og gamle ideer. Han skrev artikler for encyclopediaen, og angrep viljeløs tenkning og gamle holdninger. Han rettet mye kritikk mot bibelen, blant annet for alle selvmotsigelsene og forsvaret av grusomheter begått i Guds navn. Han gikk i front for ideen om en "naturlig religion" og fremmet deisme. Deisme gikk ut fra at det fantes en gud som har skapt alt, men denne guden verken styrer verden eller viser seg for folk. Voltaire mente at staten bare skulle ha jordisk makt, og at kirken og staten skulle være atskilt. Voltaire var også en forkjemper for ytringsfriheten.
Charles Montesquieu
Montesquieu (1689-1755) var en flittig tenker rundt samfunn og politikk. Han argumentere for maktfordeling i staten, det vil si at en maktfaktor må balanseres av en annen, ingen autoritet kan overtsyre den andre. Den engelske styremåten var et forbilde. Han lanserte en teori om at det burde være et skille mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende statsmakten, og at disse maktorganene måtte balansere hverandre. Dette kaller vi maktfordelingsprinsippet.
Jean-Jacques Rousseau
Rousseau (1712-78) var den største tenkeren når det gjaldt spørsmålet rundt folkestyre og folkesuverenitet. I hans tankegang var det naturstridig at noen skulle underkaste seg andres vilje uten samtykke, og han tenkte seg at menneskene opprinnelig, før de inngikk i samfunn, var frie. All elendighet, ulikhet og ufrihet er skapt i samfunn. Om samfunnspakten (1762) løftet Rousseau statens makt til en høyere sfære: Staten i moden form, rettsstaten, ville gjøre verden human. Allmenne samfunnslover ville erstatte naturens lover, og rettsstaten ville bli menneskets nye natur og garantere for "borgerlig frihet". Rousseau mente at allmennviljen bare kan utvikles i små, egalitære og republanske samfunn. Så snart mennesker lot seg representere av andre, ble de ufrie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar