Emne 2.1: Nasjonalisme

Når vi skal definere "nasjon", må vi tenke bort staten. Vi må spørre oss om det er noe annet som binder en folkegruppe sammen: Finnes det felles ytre kjennetegn (identitet) som gjør at en gruppe skiller seg fra andre? Og har gruppen en indre fellesskapsfølelse (identitetsfølelse) som er sterkere enn det medlemmer av gruppen har overfor andre folkegrupper? Herder mente at en nasjon er en gruppe som først og fremst har samme språk. Språket er "nasjonens hjerte og sjel" sa han, og felles kultur og historie gir nasjonen forankring. Det er også viktig at nasjonens medlemmer godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon, og at alle i gruppen har samme rettigheter og plikter. Slik sett er nasjonalismen en inkluderende politisk kraft.

"Krav" for nasjonalisme:
- Felles språk
- Felles kultur og historie
- Medlemmene godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon
- Alle i gruppen har like rettigheter og plikter

I romantikken var det vanlig å glorifisere folks eget språk og tradisjoner. Dette gjaldt spesielt for romantikere som bodde i land som var styrt av fremmede. Nasjonalisme er noe mer enn patriotisme. "Patriotisme" kan defineres som en vilje til å stå på for samfunnet uten at det er noen svær teori eller ideologi bak engasjementet. Den franske formen for nasjonalisme sprang ut av patriotismen. Den franske patriotismen er politisk betonet. Den franske formen for nasjonalisme var i større grad knyttet til ideer om ststaen og statsborgerlige rettigheter, likevel ble også den, slik som den tyske, på 1800-tallet i økende grad sammenkoblet med ideer om etnisitet: Folk, språk og kultur ble mer betydelig. I utgangspunktet var ikke Tyskland samlet eller en stat, men heller et mer geografisk begrep og en slags kulturnasjon. Frankrike derimot var en veletablert stat med lange tradisjoner.

En teori om politisk legitimitet sier at den politiske og nasjonale enheten må være den samme. Etniske enheter må ikke deles opp av politiske statlige grenser. Som politisk sprengstoff har nasjonalfølelsen vært ekstra viktig når folk har følt seg undertrykt eller ignorert av staten. Dette kan vi tydelig se under den amerikanske frigjøringen og under den franske revolusjonen. I nasjonalismen står troen på folkets språklige, åndelige og rasemessige enhet sentralt. Derfor var nasjonalismen noe som truet systemet som ble etablert i Europa i 1815, og den ble bevisst skjøvet tilbake av de rådende konservative kreftene.

Det er spesielt en statsform som har gitt mer nasjonalistisk sprengstoff enn andre, dette gjelder når de som styrer tilhører en annen nasjonalitet enn majoriteten av dem som blir styrt. Dette stod sentralt i den franske revolusjonen. Det var fortsatt slik i 1830-årene, men forskjellen var blitt mindre.

Møtet mellom ideene om demokrati og ideene om nasjonalisme tilsa at folk av samme nasjon burde danne en stat, uavhengig av rang og status.

Emne 1.5: Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonaparte ble født den 15. august 1769 på øyen Corsica i Middelhavet. Han startet sin karriere som general under den franske revolusjonen, men i 1799 gjorde han statskupp og utnevnte seg selv til keiser på livstid. Napoleon var en svært sammensatt person, med to vidt forskjellige sider ved personligheten. Samtidig som han bidro til en positiv utvikling på enkelte områder, bidro han også til mye som stod i kontrast mot opplysningstidens ideer. Så hvordan kom han til makten? Og til hvilken grad omfavnet han opplysningstidens idealer i måten han styrte Frankrike på?

På 1700-tallet vokste det frem en periode preget av nye og intellektuelle tankemåter. Det ble fokus på å forandre og forbedre folk og samfunn ved bruken av fornuft. Perioden blir betegnet som opplysningstiden. Opplysningstidens tenkere dyrket den humanistiske tenkning, og de sto i sterk opposisjon til eneveldet som stats- og styringsform. Videre utviklet disse tankene seg til den franske revolusjonen, mye grunnet et urettferdig statssystem og en ruinert økonomi. Under den franske revolusjonen ble det gjennomført en slags politisk renselse, der alle som gikk i mot revolusjonen og det nye styret ble drept, det totale antallet ofre for terroren lå på 40 000-50 000 mennesker. Regjeringen var nå et direktorium på fem mann. Det hadde nå vært seks år med oppløp, og deretter tre-fire år med krig. En politisk og en religiøs reaksjon gikk igjen over landet. De klarte ikke få orden i finansene, og med nederlag i Tyskland, fikk den lovgivende forsamlingen flertallet mot seg. General Napoleon Bonaparte derimot hadde hatt stor suksess på den italienske fronten, han tok hele Nord-Italia i sine felttog, med en hær som manglet mat, klær og skikkelig utstyr. Med sine store seire vokste også hans makt, ry og ærgjerrighet. I 1799 kom han i land i Frankrike, etter et felttog i Egypt. Da var Frankrike under angrep fra England, men den faren var så godt som over da Bonaparte kom hjem. Omtrent 663 000 franskmenn hadde mistet livet sitt mellom 1789 og 1799, dette ved henging, giljotinering, borgerkrig og lignende. Man kan trygt si at under slike forhold er det ofte tid for et maktskifte, og dette tok Napoleon i egne hender. Natten mellom 8. Og 9. November gjorde Bonaparte statskupp og ga Frankrike en ny leder.

I 1802 tok Napoleon tittelen konsul for livstid, og to år senere i 1804 kronet han seg selv til keiser av Frankrike. Man kan trygt si at Napoleon endret Frankrike, både på godt og vondt. For det første innførte han et effektivt beskatningssystem, noe som hadde vært en stor mangel i Frankrike i alle år. Han tilrettela også et utdanningssystem med blant annet eliteskoler for de med over gjennomsnittlig intelligens, og dette gjaldt uansett sosial bakgrunn. Han innførte også Frankrikes første sentralbank. Han klarte å redusere arbeidsledigheten ved å sette i gang utbygging av veinett, broer og kanaler. Han bygde sykehus og barnehjem, og introduserte priser for vitenskap, oppfinnelser og lignende. Så på en måte var det mange positive sider ved at Napoleon kom til makten. Han hadde uten tvil mange gode ideer når det kom til hvordan han styrte Frankrike på.

På den andre siden av saken innførte han også et par grusomme ideer, ideer som stridet mot opplysningstiden og dens tenkere. Likhet var et av hovedtemaene i opplysningstiden, men han valgte likevel å gjeninnføre slaveri. I tillegg hadde lovene hans fra 1804, Code Napoleon, hevdet at det skulle være sivil likhet, religiøs toleranse og forsvar av privat eiendom. Så i teorien hadde Napoleon tatt et standpunkt som tilsa at han var et opplysningsmenneske, men i praksis gjorde han mye som strittet imot akkurat dette. Napoleon feide bort mye av det som revolusjonen stod for, han innførte et mektig Bonaparte-dynasti, og var selv en diktator.
 

Napoleon var uten tvil en person med to helt forskjellige sider. Han gjorde karriere i revolusjonsarmeen, og ble etter kort tid en suksessfull general. Men da han kom til makten i 1799, kom de to forskjellige personlighetene fram. Samtidig som han i sin selvskrevne lov, Code Napoleon, baserte seg på et opplysningstidriktig ideal, var det ikke helt slik i virkeligheten. Han gjeninførte slaveri, noe som virkelig motstrider et av opplysningstidens viktigste momenter, nemlig likhet. Men på den andre siden fikk han innført et effektivt beskatningssystem, utdanning og priser for vitenskap og oppfinnelser. Så til hvilken grad han styrte etter opplysningstidens idealer kan nok diskuteres. Napoleon Bonaparte blir i dag sett på som en viktig historisk person. Det er ingen tvil om at han påvirket Frankrike i stor grad, både positivt og negativt.

Napoleon - minibio:

http://www.biography.com/people/napoleon-9420291/videos/napoleon-mini-bio-2197805700

Emne 1.4: Revolusjonen spiser sine barn

På 1700-tallet var Frankrike preget av store forskjeller og en nedbrutt økonomi. For det første var Frankrike et enevelde, noe som betyr at all makt lå hos en liten gruppe mennesker, og da spesielt hos Kong Ludvig 16. Mens mesteparten av Frankrikes befolkning var fattig og uten rettigheter, levde adelen og de geistlige under gode forhold med en rekke fordeler. Frankrike hadde et svært ineffektivt og urettferdig skattesystem, det hadde seg slik at adelen hadde skattefritak, og det var denne gruppen som satt med mesteparten av ressursene som var i omløp. På bakgrunn av statskassens underskudd og skatteinnkrevning, krevde adelen at kongen skulle innkalle stenderforsamlingen. Dette ble starten på et langt opprør som senere har fått navnet den franske revolusjonen. Ikke nok med dette var også 1700-tallet preget av en ny tankegang, det ble fokus på frihet, maktfordeling og like rettigheter. I tillegg så man disse ideene i praksis, både i England og USA. En påstand som i senere tid har oppstått er ”Revolusjonen spiser sine barn”, så mitt spørsmål er: Hvorfor er denne påstanden oppstått, og på hvilke måter kan den tolkes?

For å virkelig forstå påstanden er man nødt til å forstå hvordan og av hvem revolusjonen ble startet av. Som sagt var kongens innkalling av stenderforsamlingen begynnelsen på selve revolusjonen. Det som skjedde var at tredjestanden bare hadde en stemme mot adelens og de geistliges to stemmer, og med tanke på at tredjestanden representerte 98 % av det franske folk, er det klart at dette skapte oppstyr. Tredjestanden endte opp med å erklære at den var en nasjonalforsamling med rett til å tale på folkets vegne. De geistlige allierte seg med tredjestanden, og bestemte seg for å ikke skilles før de hadde laget en grunnlov.

Før de laget en grunnlov vedtok forsamlingen ”menneskerettighetenes erklæring”, denne skulle være et forord til grunnloven og fastslo folkesuvereniteten og menneskenes naturlige rettigheter, blant annet religionsfrihet, ytringsfrihet, sikkerhet mot tilfeldig fengsling og eiendomsrett. Alt dette var viktige idealer i opplysningstiden, og oppsummerte tankene til viktige opplysningstenkere som Rousseau og Voltaire. Det ble lagt stor vekt på likhet og at alle skulle ha de samme rettighetene. Grunnloven ble ferdiggjort i 1791, og bygde på maktfordelingsprinsippet, likhet for loven og økonomisk liberalisme. Også denne gangen var opplysningstidens tenkere sentral, blant annet Montesquieu og hans tanker om at en maktfaktor må balanseres av en annen. Det er ingen tvil om at revolusjonen opprinnelig hadde gode hensikter, men et kjent fenomen innen historien er at når en liten gruppe mennesker har fått makten, er det lett å bli paranoide og maktsyke. Dette er en utvikling som kommer tydelig frem under den franske revolusjonen.

I 1792 startet revolusjonen å utvikle seg i en ny retning. Nasjonalforsamlingen var kontrollert av jakobinere og venstrefløyen. Jakobinerne var svært radikale og preget av tilhengere av republikk som styreform. For å stanse motrevolusjon, erklærte de krig mot Europas fyrster. Kort fortalt ble det dannet et nasjonalkonvent, som ble valgt med alminnelig stemmerett. Videre førte krigen til et bondeopprør og geriljakrig, nettopp fordi konventet vedtok å utskrive 300 000 menn til hæren. Det ble vedtatt radikale forslag, og det vi kaller en velferdskomitè ble dannet. Dette ble starten på et diktatur, og det er her påstanden blir aktuell. Velferdskomiteens oppgave var å lede forsvaret og en revolusjonsdomstol for å dømme de kontrarevolusjonære. Mistenkte ble overvåkt og komiteen fikk stadig større makt.

Hvis vi sammenligner hva revolusjonen i utgangspunktet ønsket med hvordan den utviklet seg i 1792, kan vi virkelig forstå påstanden ”revolusjonen spiser sine barn”. Dette blir da en tolkning som går ut ifra prinsippene til hvorfor og hvordan revolusjonen ble til. Ved å drive et terrorregime mot alle som mente noe som ikke var ”lov”, altså å være i mot revolusjonen, gikk revolusjonen i mot sine egne prinsipper og hvordan den var oppbygd. For eksempel vet vi at i menneskerettighetenes erklæring ble det vektlagt at det skulle være ytringsfrihet for alle mennesker, men ved å drepe alle som var i mot revolusjonen, kan vi ikke si at ytringsfriheten rådet under styret av de som var for revolusjonen og dens prinsipper. Ved at velferdskomiteens makt ble såpass sterk vet vi også at maktfordelingsprinsippet i grunnloven ikke var gjeldende i praksis. Så en måte påstanden kan tolkes på er at revolusjonens prinsipper (barn), ble spist og overstyrt av sine egne foreldre, altså de som kjempet for revolusjonen og som selv stod for prinsippene.

En annen og mer bokstavelig måte å tolke påstanden på, er å se på følgene og hva som skjedde da velferdskomiteens diktatur falt sammen. Da fengslene ble tømt og ytringsfriheten gjeninnført, ble fengslene igjen fylt opp med jakobinerne og terrorister. Velferdskomiteens leder, Robespierre, og de andre medlemmene ble henrettet.  Velferdskomiteen ble opprettet for å bevare revolusjonen, men det endte slik at lederne selv ble henrettet etter å ha drevet utrenselse av de kontrarevolusjonære. På den måten endte det med at revolusjonen spiste sine egne barn.

”Revolusjonen spiser sine barn” er en påstand som oppstod da velferdskomiteen utviklet seg til et diktatur og drev terror mot alle kontrarevolusjonære. Påstanden kan tolkes på flere måter. Under velferdskomiteens diktatur ble både ytringsfriheten og maktfordelingsprinsippet oversett, og dette var ideer som var godt representert i de revolusjonæres grunnlov og menneskerettighetserklæring. På den måten overstyrtes grunntanken for revolusjonen (barna) av de som drev den. En annen tolkning er at det mer bokstavelig var slik at barna ble spist. Dette ved at de som ledet revolusjonen mot de kontrarevolusjonære, endte opp med å bli drept selv. Uavhengig av hvilken måte man tolker påstanden på, er den hvertfall svært aktuell. Påstanden kan brukes til å beskrive flere historiske hendelser, og er et eksempel på hvordan makt kan påvirke mennesker.

Emne 1.3: Årsaker til den franske revolusjonen

Emne 1.2: Opplysningsfilosofer

Opplysningstiden

Opplysningstiden er en betegnelse på perioden mellom den engelske revolusjonen (1688) og den franske revolusjonen (1789). Perioden var preget av en ny intellektuell og kulturell retning som tok sikte på å forandre og forbedre folk og samfunn ved bruken av fornuft. Bevegelsen stod ekstra sterkt i Frankrike. Opplysningstenkere oppsummerte mye av det som hadde skjedd i disse tre århundrene innenfor vitenskap, kunst, kultur og politikk. Fordommer, sensur, ufrihet og tortur ble tatt avstand fra. Opplysningsfilosofene fremmet humanistisk tenkning, de publiserte og snakket om vitenskapens nye innsikter, og de sto i sterk opposisjon til eneveldet som stats- og styreform.

John Locke

John Locke (1632-1704) mente at mennesket ble formet gjennom miljø og erfaringer. Ideen om at man gjennom gode utdanningssystemer kan reformere og utvikle samfunn og mennesker kommer fra John Locke og de filosofene som fulgte ham. Han mente også at staten bare er lovlig hvis den godtar folkets samtykke til å bli styrt, og hvis den verner om liv, frihet og eiendom. Makten skulle forli i siste instans hos folket. Konkrekt kan vi se på disse tankene som et forsvar for den ærefulle revolusjonen i England.



Denis Diderot

Denis Diderot (1713-84) mente at kampen mot religiøs overtro var det første stadiumet i retning av en bedre verden. Han var en av de hovedansvarlige for encyclopediaen, et av opplysningstidens viktigste symbol. En av målsettingene var å samle og lage kortversjoner av all kunnskap, en annen var å spre opplysningens ideer, vise fakta og sist men ikke minst rydde unna gammel overtro. Bindene ble nektet publisert av regjeringen, grunnen var at det krenket religionens og kongens autoritet.



Francois Voltaire

Voltaire (1694-1778) var den opplysningsfilosofen som stilte seg mest skeptisk til tradisjon og gamle ideer. Han skrev artikler for encyclopediaen, og angrep viljeløs tenkning og gamle holdninger. Han rettet mye kritikk mot bibelen, blant annet for alle selvmotsigelsene og forsvaret av grusomheter begått i Guds navn. Han gikk i front for ideen om en "naturlig religion" og fremmet deisme. Deisme gikk ut fra at det fantes en gud som har skapt alt, men denne guden verken styrer verden eller viser seg for folk. Voltaire mente at staten bare skulle ha jordisk makt, og at kirken og staten skulle være atskilt. Voltaire var også en forkjemper for ytringsfriheten.



Charles Montesquieu

Montesquieu (1689-1755) var en flittig tenker rundt samfunn og politikk. Han argumentere for maktfordeling i staten, det vil si at en maktfaktor må balanseres av en annen, ingen autoritet kan overtsyre den andre. Den engelske styremåten var et forbilde. Han lanserte en teori om at det burde være et skille mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende statsmakten, og at disse maktorganene måtte balansere hverandre. Dette kaller vi maktfordelingsprinsippet.



Jean-Jacques Rousseau

Rousseau (1712-78) var den største tenkeren når det gjaldt spørsmålet rundt folkestyre og folkesuverenitet. I hans tankegang var det naturstridig at noen skulle underkaste seg andres vilje uten samtykke, og han tenkte seg at menneskene opprinnelig, før de inngikk i samfunn, var frie. All elendighet, ulikhet og ufrihet er skapt i samfunn. Om samfunnspakten (1762) løftet Rousseau statens makt til en høyere sfære: Staten i moden form, rettsstaten, ville gjøre verden human. Allmenne samfunnslover ville erstatte naturens lover, og rettsstaten ville bli menneskets nye natur og garantere for "borgerlig frihet". Rousseau mente at allmennviljen bare kan utvikles i små, egalitære og republanske samfunn. Så snart mennesker lot seg representere av andre, ble de ufrie.

Emne 1.1: Hvorfor «seiret» eneveldet i Frankrike og ikke i England, og hvorfor har dette betydning for hvorvidt landene utviklet seg i retning av revolusjon?

Det er mange grunner til at eneveldet seiret i Frankrike og ikke England. For å finne årsakene er vi nødt å gå tilbake til middelalderen, for det var allerede da de to landene begynte en ulik utvikling. Jeg vil begynne med å beskrive Englands vei mot revolusjonen, deretter vil jeg ta for meg Frankrike, og tilslutt kan jeg komme med en konklusjon om den ulike utviklingen.

I middelalderen var Englands konge tvunget til å skrive under på Magna Carta, noe som gjorde at kongen var avhengig av Parlamentets vedtak ved beslutninger. Dette skulle vise seg å lede England mot det vi kaller et konstitusjonelt monarki. I en årrekke hadde Stuartene vært konger i England, men da Parlamentet avsatt kongen, begynte en utvikling. England gikk først gjennom den Puritanske revolusjonen, der puritanerne fikk makten, og Cromwell satt som statsoverhode for republikken England. Men da han døde falt revolusjonen sammen og Stuartene tok igjen over. Stuartene hadde lært av sine feil, og var forsiktig ovenfor Parlamentet. Men da det ble inngått samarbeid med paven hadde Parlamentet nok en gang fått nok, og det er nå vi ser at utviklingen virkelig setter fart. Tronen ble tilbudt kongens protestantiske datter og hennes mann, en prins av Nederland. For det første var en gammel konflikt mellom Nederland og England glemt, i tillegg var Stuartene ute av kongerekken. Parlamentet hadde nå fått en konge som respekterte dem. Og vi sier da at den ærefulle revolusjonen var oppfylt. England hadde et konstitusjonelt monarki med et parlament. Det konstitusjonelle monarki skulle også bli et ideal for opplysningstiden.

Parlamentet bestod av to fløyer. Godseierne var representert av Tory-partiet og storborgerskapet i Whig-partiet. Toryene hadde interesser innenfor jordbruk og generelt innenlands. Whigene hadde derimot mest interesse i de utenlandske koloniene og sjøfart. Men det hadde en felles interesse og det var eiendomsretten, den var hellig.

Englands hovedfokus utenriks lå på koloniene. Det ble opprettet det vil kaller det vest- og ostindiskekompani, som drev handel ved å bringe varer inn til England. Dette la grunnlaget for en økonomi og handel.

I middelalderen var det felles jord som gjaldt. En utvikling vi ser i England er det vi kaller ”inngjerdingsbevegelsen” der godseiere tar i bruk kommersielt jordbruk og får ”eierskap” til jorden. Dette førte til at mange bønder stod uten arbeid. Men det ble da utviklet et slags næringsliv som tok for seg ullproduksjon og bearbeiding. På den måten fikk bønder arbeid og inntekt fra ulike handelsmenn som kjøpte ullen. Denne utviklingen innen arbeid og jordbruk er selve opptakten til den industrielle revolusjonen. En slik revolusjon for Frankrike derimot var ikke særlig aktuell. I motsetning til befolkningen i Frankrike mener jeg at Englands befolkning hadde en større følelse av tilhørighet og respekt for systemet, de følte nok at de hadde mer å si. Dette er noe jeg vil komme tilbake til.

Etter religionskrigene var det Frankrike som stod igjen som den mektigste staten. Men dette skulle vise seg å forandre seg. I Frankrike var det eneveldet som regjerte, men Frankrike hadde noe som ble kalt stenderforsamlingen, det var på en måte fyrstenes parlament. Mye av problemet og det som antageligvis svekket befolkningens tillitt til eneveldet var salget av embeter og stillinger. ¼ av Frankrikes inntekter var faktisk fra embetssalg. Eneveldet var ekstremt korrupt og det var svært store forskjeller på fattig og rik. Ludvig 14 er den mest kjente kongen som har styrt det Franske kongeriket.

Når det gjaldt Ludvigs utenrikspolitikk handlet det mest om å ekspandere riket så mye som overhodet mulighet. Han krevde ekstremt høy skatt for å kunne opprettholde krigføringen, og han satt på en hær som kan ha talt 0,5 millioner menn. Et av hans største ønsker var å ”kapre” Nederlandene, men dette viste seg å ikke gå. I konklusjon var ikke Ludvigs forsøk på utvidelse vellykket.

Det franske eneveldet hadde store problemer innenriks. Det er ingen hemmelighet at eneveldet var gammeldags og ikke effektivt. Under opplysningstiden der mennesket kom mer i sentrum ble det rettet mye kritikk mot det franske eneveldet. Det konstitusjonelle monarkiet som i England ble hyllet som et ideal. Folk var lei av de høye skattene og de ekstreme krigføringene som ikke hadde ført noe godt med seg. Et annet problem var at adelen ikke betalte skatt, og det var også disse som satt på den meste rikdommen. Dette var både urettferdig for resten av befolkningen i tillegg til at Ludvig gikk glipp av store summer.

Frankrike framstod som en sliten stat på randen til konkurs. Ikke hadde de fått utvidet landområdet, de betalte høye skatter (ikke adelen). Det var rett og slett store nederlag etter hverandre på en rekke. Sammenlignet med England lå Frankrike langt bak. Frankrike hadde ikke utviklet et næringsliv basert på nyttegjøring av ressurser. Landet var nedbrutt og de stod fremfør en revolusjon. 

Hvorfor «seiret» eneveldet i Frankrike og ikke i England, og hvorfor har dette betydning for hvorvidt landene utviklet seg i retning av revolusjon?

England begynte en utvikling i Middelalderen som på sikt førte til den ærefulle revolusjonen, og dermed et konstitusjonelt monarki. Frankrike hadde derimot en helt annen utvikling. De startet som Europas mektigste stat etter habsburgernes fall, men viste en negativ utvikling etter flere år med utenriks og innenriks nederlag. England derimot hadde en positiv utvikling. De fokuserte på handel og koloniene, og utviklet etter hvert et kommersielt jordbruk og fremstilling av ull-produkter. Alt dette førte til utviklingene av to vidt forskjellige revolusjoner, den industrielle og franske.

Eneveldet seiret altså ikke i England fordi Parlamentet hadde makt over kongen, og kongen måtte rette seg etter Parlamentets vedtak.