Emne 10.1: Høyrebølgen

Utviklingen fra 1970-årene har av mange norske historikere blitt fremstilt som problematisk og bekymringsfull. Den økonomiske utviklingen ble mer ustabil og at markedskreftene fikk større spillerom. Historikerne mente at den økte materielle velstanden ikke gjorde folk lykkeligere, og at troen på fellesskap og samhold ble mindre. På den andre siden av saken har også historikere påpekt at det norske samfunnet ble åpnere i perioden, og den individuelle friheten ble større. Likestillingen ble fremhevet, og ulike minoriteter ble i mindre grad undertrykt.

Utover i 1970- og 1980-årene skiftet regjeringsmakt og stortingsflertall. Det var snakk om en internasjonal høyrebølge. I tiden etter andre verdenskrig hadde mange i Vest-Europa, Norge inkludert, en sterk tro på at den økonomiske utviklingen kunne styres, blant annet gjennom offentlig kontroll og statlig innflytelse. Likevel skjedde det utover i 1970-årene at de økonomiske virkemidlene ikke fungerte slik som de hadde gjort i tiårene tidligere. Den norske regjeringen reagerte med å føre en motkonjunkturpolitikk. Dette vil blant annet si at regjeringen prøvde å motvirke negative utviklingstrekk i den internasjonale økonomien, samt å legge til rette for en økonomisk vekst i Norge. Troen på offentlig styring og statsinngrep i økonomi og næringsliv ble som resultat svekket. Det ble en generell økning i troen på frie markedskrefter.

I samme periode var partiet Høyre i sterk vekst. Etter stortingsvalget i 1981 ble Kåre Willoch fra partiet høyre statsminister. Denne hendelsen falt inn i et internasjonalt mønster med regjeringsskifter. Dette samlet er senere blitt betegnet som ”høyrebølgen”.