Emne 3.4: Demokratiutvikling i Norge

I perioden 1770 til 1905 gikk Norge gjennom en utvikling som førte mot det vi kaller et demokrati, altså et folkestyre. Demokratiet ble utviklet på bakgrunn av en revolusjon innen politikk, økonomi, det sosiale og det kulturelle. Til å begynne med var Norge innlemmet i det dansk-norske eneveldet, med et sentrum i København, men i løpet av hundre år skulle mye endre seg. I 1814 fikk vi vår egen grunnlov, og i 1905 var vi ute av unionen med Sverige. Denne demokratiutviklingen har en rekke årsaker, og da både utenriks og innenriks. Jeg vil nå ta for meg denne utviklingen og drøfte hvorfor det utviklet seg slik det gjorde.

Først og fremst vil jeg understreke hvordan Norges stilling i helstaten danmark-norge var. Helt formelt var Norge å regne som eget rike etter innføringen av eneveldet i 1660, men dette var langt fra korrekt i praksis. For det første fantes det ingen norske styringsorgan, ingen som representerte Norge for kongen i København og heller ikke egne institusjoner for utdanning og penger. Hele 90 % av Norges befolkning var bønder, og de få embetsmennene det var, hadde stor tilknytning til det danske styret. Dette fra at de fleste hadde utdannet seg i København, og var en del av en felles norsk-dansk elite. Norge hadde også begynt en økonomisk utvikling som senere ble stoppet av at Danmark-Norge ble trukket med i Napoleonskrigene. 

Det vi kaller patriotisme var også noe som var med på å drive Norge mot et demokrati. Det som kjennetegner patriotisme er at sitt eget folks språk og tradisjoner ble glorifisert, i tillegg oppstod det gjerne i land der folket var styrt av fremmede. I 1760-årene vokste det fram en norsk patriotisme, og da særlig blant studenter, diktere og filosofer i København. I 1774 stiftet denne forsamlingen Det Norske Selskab. Den norske patriotismen la vekt på å framheve forskjellen mellom nordmenn og dansker, og la i tillegg vekt på den norske naturen og trakk tråder tilbake til vikingtiden. 

Patriotismen hadde et dypereliggende budskap, mye var nemlig kritikk av Norges stilling i helstaten. Da sensuren i 1770-1773 ble opphevet kom det et tydelig budskap frem, nordmennene følte seg tilsidesatt i staten. Det oppstod ønske om egen bank og et eget universitet. Sensuren ble gjenopptatt i 1773, dette som en følge av at Gustav 3. hadde gjort statskupp i Sverige og tok sikte på å vinne Norge. Derfor ble det viktig å hindre at splittende meninger så dagens lys i den dansk-norske staten. Da krigen med Storbritannia brøt ut i 1807 ble kontakten mellom Danmark og Norge brutt. Nå måtte Norge selv ha ansvaret for administrative oppgaver. Gjennom den vellykkede mobiliseringen av hæren og kampene mot Sverige ble den nasjonale selvtilliten styrket. I 1809 ble kravet om eget universitet nok en gang aktuelt, denne gangen med stor offentlig støtte. Støtten kom blant annet fra det nyopprettede Det Kongelige Selskab for Norges Vel, stiftet av blant andre Jarslberg. Selskapet fikk nok oppslutning til å få gjennomslag for kravet. I 1811 ga Fredrik 6. tillatelse for kravet. Kravet om en norsk bank fikk gjennomslag i 1813, dette ved at Kristian Fredrik tok initiativet og Fredrik 6. godkjente.

Til nå har jeg gått gjennom en rekke av de indre årsakene til demokratiutviklingen. Nå vil jeg fokusere litt mer på hva som foregikk utenriks. Året 1814 har stor betydning for den demokratiske utviklingen Norge gikk igjennom, det var blant annet dette året vi fikk vår egen grunnlov. Den fredelige revolusjonen er betegnelsen for hva som skjedde i 1814.I 1803 blusset det konflikter opp mellom Storbritannia og Frankrike igjen, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde nøytraliteten. Frankrike hadde underlagt seg store deler av Europa, i tillegg til en fastlandsblokade av Storbritannia. I 1807 var Danmark-Norge en av de få gjenværende nøytrale stater. Nøytraliteten ble presset da både Frankrike og Storbritannia var interessert i den dansk-norske flåten. I frykt for at den skulle tilfalle Frankrike, angrep Storbritannia København. Danmark-Norge ble nå tvunget til å gå på Frankrike sin side i krigen. Fredrik 6. oppnevnte i denne situasjonen en midlertidig regjeringskommisjon som skulle styre Norge om kontakten med Danmark ble brutt. Årene fram til 1814 var vanskelige for Norge. Den norske flåten var dårlig rustet i forhold til Storbritannias flåte. Hæren som kjempet mot Sverige klarte seg mye bedre. Det ble også et uår i jordbruket, i tillegg stoppet importen av korn. Resultatet av denne krigen var at det ble misnøye med det danske styret.

I 1809 skjedde det to betydningsfulle hendelser i Sverige. Først og fremst ble det innført et konstitusjonelt monarki. Men det som fikk betydning for Norge var fredsavtalen de ble presset til å inngå med Russland. Dette innebar at Sverige måtte avstå Finland til Russland. De russiske oppfordret Sverige til å søke om å få Norge som erstatning, dette var et gammelt svensk ønske. Napoleon var nå på vikende form, Karl Johan forsøkte derfor å få støtte på hans krav om Norge ved at han deltok i den siste offensiven mot Frankrike. I denne situasjonen valgte Fredrik 6. å sende Kristian Fredrik til Norge som stattholder.

De allierte hadde planlagt en stor fredskonferanse i Wien etter napoleonskrigene, men Karl Johan ville ikke vente på denne. Med hjelp av krigstrusler tvang han danskekongen til å inngå en separat fredsavtale. Denne avtalen blir kalt Kieltraktaten. Karl Johan fikk i den gjennomslag for sitt krav om Norge. Da Kristian Fredrik fikk vite om innholdet i Kieltraktaten var han ikke særlig fornøyd, det ble iverksatt streng sensur fra utlandet. I 1814 ble det innkalt til et stormannsmøte på Eidsvoll. Her ble Kristian Fredrik overtalt til å styre landet som regent inntil det ble valgt en riksforsamling som kunne gi landet en grunnlov og velge en nye konge.

Det oppstod uenighet om hvordan den nye grunnloven burde utformes. Et av spørsmålene var maktfordelingen mellom kongen og nasjonalforsamlingen. Forsamlingen delte seg etterhvert i to partier. Det største ble kalt Selvstendighetspartiet, ledet av Christian Magnus Falsen. Partiet ønsket et selvstendig Norge med Kristian Fredrik som norsk konge, eventuelt en ny union med Danmark. Unionspartiet ble ledet av Heman Wedel Jarslberg. Unionspartiet ville ha union med Sverige, men med egen norsk forfatning. Grunnloven ble vedtatt 17.mai og Kristian Fredrik valgt til norsk konge.

Den norske grunnloven var preget av folkesuverenitetsprinsippet og Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Den lovgivende makten lå hos Stortingen, den utøvende hos kongen og regjeringen, og den dømmende hos domstolene. Det ble også nedfelt menneskerettigheter i grunnloven. Men grunnloven inneholdt også Jødeparagraden som hindret jøder å kommer inn i landet. Kongen kunne nekte å underskrive en lov to ganger, den tredje gangen ville loven gå igjennom, og da etter ni år med utsettelse. Et sted mellom 30 og 45 % av den mannlige befolkningen over 25 år fikk stemmerett.

I perioden da Kristian Fredrik satte i gang arbeidet med å lage en norsk grunnlov og la seg velge til konge, hadde det sammenheng med at Karl Johan var bundet opp på kontinentet i de avsluttende rundene av napoleonskrigene. Da han kom hjem til Sverige var det klart at hverken han eller de europeiske stormaktene anerkjente noen norsk selvstendighet. Uten stormaktenes støtte skjønte Kristian Fredrik at han måtte godta unionen med Sverige. Over grensen lå den svenske armeen klar til å rykke inn i landet. Den norske regjeringen ville først ikke gi seg, det brøt derfor ut krig. Stormaktsdelegasjonen kom etter hvert til å fungere som en meklingsinstans mellom Kristian Fredrik og Karl Johan.

Emne 3.3: Folkebevegelsene og de politiske partiene

Oppgave 2 s. 127:
Forklar på hvilken måte vi kan hevde at de første folkebevegelsene peker fram mot de politiske partiene som vokste fram mot slutten av århundret.

Folkebevegelsene på 1800-tallet representerte de første eksemplene på at grupper fra lavere klasser i samfunnet samlet seg og kjempet for sine interesser. Denne bevegelsen utviklet seg videre til utbygde organisasjoner med medlemsblad og et politisk program. Disse bevegelsene kan bli betraktet som forløperne for de politiske partiene som vokste fram mot slutten av århundret. Jeg vil nå ta for meg thranittene og bondevennene.

Thranittene
Det hele startet med at Marcus Thrane i sin ungdom var vitne til de elendige forholdene husmenn og arbeidere levde under.Han var inspirert av februarrevolusjonen i 1848, og leste i tillegg mye på radikale samfunnsteorier. Han ble derfor inspirert av ideer om hvordan en annen politisk ide kunne skape et bedre samfunn. Det store poenget var at arbeiderne måtte samle seg, og på den måten ville de stå sterkere overfor arbeidsgiverne sine.
Det første arbeiderforening ble stiftet i 1848, og etter et par år var det en bevegelse med hele 30 000 medlemmer. Thranebevegelsen er blitt kalt Norges første arbeiderforening.
De viktige politiske kravene var allmenn stemmerett for menn, bedre kår for husmenn, lavere toll, bedre allmueskole og endringer i rettsvesenet. Da bevegelsen vedtok å gå til revolusjon, gikk myndighetene til aksjon mot bevegelsen og lederne ble fengslet. Dette ble slutten på thranebevegelsen.

Bondevennene
Bondevennene ble opprettet i 1860-årene av Søren Jaabæk. Han hadde overtatt som bøndenes fremste talsmann på Stortinget. Bevegelsen vokste svært raskt og over hele landet ble det dannet venneforeninger. Det ble krevd blant annet bedring av husmennenes kår og innføring av stemmerett for alle menn. Det var krav som hadde ligget dødt siden Marcus Thrane.
Gjennom bladet Folketidende påvirket lederne bøndene til å stemme på politikerne som sto for en bondevennlig politikk. Bladet inneholdt en statistikk over hvordan stortingspolitikerne stemte i Stortinger. På den måten ble det kartlagt hvilke politikere som var overensstemte med bøndenes interesser. Denne statistikken ble kalt Vippestangen, og kunne bli avgjørende for om en politiker ble gjenvalgt. Bondebevegelsen utviklet seg til en effektiv valgorganisasjon. Valget i 1868 ble det beste bondevalget etter 1833 takket være mobiliseringen fra Bondevennene.
Høydepunktet hadde de i 1871, da hadde den ca. 30 000 medlemmer. Deretter gikk det raskt tilbake, og i 1875 var det nesten ikke medlemmer igjen. Dette skyldes på Jaabæks motvilje mot kirken.

Folkebevegelsene peker fram mot de politiske partiene ved at det for første gang ble samlet mennesker i organisasjoner med samme politiske ståsted.

Emne 3.2: Opphevelse av Konventikkelplakaten, et skritt i retning av økt demokrati?

Oppgave 1 s. 127:
Konventikkelplakaten som slo fast at religiøse møter bare kunne foregå under oppsyn av en ordinert prest, ble opphevet i 1842. På hvilken måte kan vi hevde at det var et skritt i retning av økt demokrati?

Konventikkelplakaten var en bestemmelse fra 1741 som slo fast at religiøse møter måtte være godkjent av sognepresten. For å vurdere hvorfor brytingen av denne bestemmelsen førte til et skritt i retning av økt demokrati, må vi se på samfunnet og utviklingen det siste århundret.

Først og fremst kan vi starte med å definere begrepet et demokrati, direkte oversatt betyr det folkestyre. Videre kan vi si at et demokrati er en betegnelse på en styreform hvor folket har mulighetene til å delta i viktige beslutninger. Typiske kjennetegn ved land som har demokrati som styreform er at det er ytrings- og religionsfrihet. 1700-tallet var preget av en rekke store opplysningsfilosofer, og deres prinsipper ble svært viktige for demokratiutviklingen vi ser i Europa i tidsrommet 1700 og frem mot 1900-tallet.

Konventikkelplakaten hadde nok stor innvirkning på samfunnet og de religiøse møtene i perioden. Først og fremst ble ytringsfriheten sterkt hemmet, noe som et hvert demokrati er avhengig av. Bestemmelsen kan også bli sett på som en slags sensur, noe som ble tatt stor avstand til fra opplysningsfilosofene. Bestemmelsen var på alle måter gammeldags, og hemmet all form for religionsfrihet. Hans Nielsen Hauge bidro til brytingen av Konventikkelplakaten, det var rett og slett et opprør mot det gamle standssamfunnet. Dette førte til økt selvtillit for bøndene, og lærte dem å tenke selv, istedenfor å adlyde prestene og embetsstanden. Utifra dette kan vi uten tvil hevde at opphevelsen av Konventikkelplakaten var et stort skritt i retning av økt demokrati.

Kilder utenom læreboken:
http://snl.no/demokrati -17.oktober 2012

Emne 3.1: Et politisk systemskifte

Oppgave 1 s. 123:
Historikeren Jens Arup Seip har kalt det politiske systemet mellom 1814 og 1884 for embetsmannsstaten. Forklar hva du mener ligger i dette begrepet.

På 1800-tallet var det embetsstanden som i all hovedsak utgjorde landets kulturelle og politiske elite. Selv om de bare bestod av ca. 2000 embetsmenn, hadde de likevel en betydelig makt i det politiske systemet mellom 1814 og 1884. Historikeren Jens Arup Seip har valgt å kalle det politiske systemet i denne perioden for embetsmannsstatens  Andre historikere har sett seg uenig i denne påstanden, og mener heller at det politiske systemet var en rettsstat, blant annet gjennom Grunnloven. Hva som ligger i begrepet embetsmannstaten vil jeg nå utdype grundigere.

Først og fremst er det vesentlig å definere hva en embetsmann faktisk er. Embetsmennene var personer som hadde fått utnevnt stillingen sin av kongen, og som bare kunne avsettes ved dom. Det hadde seg slik at domstolene og domstolene rekrutterte fra embetsstanden, så det er ikke tvil om at de fikk mye makt i samfunnet. Ved at embetsmennene fikk såpass stor makt i Norge, førte det naturligvis til at de vernet om sine egne interesser. Dette er liknende på den prosessen som tok form i England ved utviklingen av Tory- og Whigpartiet, det gjelder altså å verne om sine egne interesser. I Norge utviklet det seg to partier, Venstre og Høyre. Høyre var partiet som fikk støtte fra kongen, regjeringen, embetsverket, høyesterett og kirken. Det var ikke før venstre fikk makten at embetsstandens maktstilling ble alvorlig svekket. Tiårene etter 1884 representerer denne brytningstiden der den gamle embetsmannseliten måtte gi tapt for nye samfunnsgrupper.

Så konklusjonen er at Jens Arup Seip kalte det politiske systemet mellom 1814 og 1884 for embetsmannsstaten fordi det var denne standen som ”regjerte” maktapparatene, og derfor vedtok beslutninger av egen interesse. Vi kan sammenligne denne utviklingen med den politiske utviklingen som skjedde i England, altså med Tory- og Whigpartiet. 

Emne 2.2: Italias samling, "Risorgimento"