Emne 12.1: Den Dominikanske Republikk - konflikten på 1960-tallet

Involverte stater: USA og Den Dominikanske Republikk.

Fakta:

• Hele øyen (Haiti og Den Dominikanske Republikk) blir kalt Hispanola
• Hovedstaten i DDR er Santo Domingo og ligger sør på øyen
• Landet er rikt på naturressurser, spesielt sukker, kaffe og forskjellig typer frukt
• Kjent som et karibisk ferieparadis

Bakgrunn:

Den Dominikanske Republikk har hatt turbulente maktforhold, noe som har lagt mye av grunnlaget for den konflikten som oppstod på 1960-tallet. Ikke minst må vi tenke på de økonomiske interessene, noe som har gjort at flere land har vist interesse for å ha innflytelse i DDR. Santo Domingo ble egen republikk i 1844, da etter å ha vært regjert fra Haiti, i tillegg til å ha vært under spansk kontroll.

USA har spilt en sentral rolle i utviklingen til Den Dominikanske Republikk, mye på bakgrunn av USAs økonomiske interesse for landet. I 1916 sikret USA seg full kontroll over landet. I 1924 ble en nasjonalgarde satt inn for å beholde den militære kontrollen da USA trakk seg ut. En av offiserene, Rafael Trujillo, tok makten i 1930 med valgfusk. Dette resulterte i 31 år med et hensynløst diktatur. Opposisjon ble forbudt og utenlandske investeringer skulle sørge for økonomisk vekst. Tusenvis av dominikanere og haitianere ble drept under regimet. En stor del av Trujillos familie satt i ledende stillinger, i tillegg tilrev de store deler av landets produksjonsliv.

Selv var Trujillo en av Latin-Amerikas største antikommunister, hevdet han selv. På denne måten fikk han mye støtte fra USA, som under den kalde krigen fryktet nye kommunistiske regimer nær amerikansk jord (Cuba). På den andre siden gikk Trujillos grådige trang til økonomisk makt ut over amerikanske eiendommer, dette straffet USA med importstopp av sukker. I 1961 brøt USA med Cuba, i tillegg rant tålmodigheten med Trujillo også ut. I mai 1961 ble Trujillo myrdet, og familien måtte forlate landet. De neste årene var konfliktfylt, og USA blandet seg nok en gang inn.

Konflikten:

USA var bekymret for at DDR skulle falle inn i samme mønster som Cuba. Etter Trujillos død kunne det skje en kommunistisk maktomveltning. USA presset DDR for en demokratisering av landet. Etter 25 års eksil, vendte Juan Bosch tilbake, og vant i 1962 valget med det nyopprettede dominikanske revolusjonære parti (PRD). Bosch ble i 1963 avsatt ved et militærkupp, og fikk ikke gjort mer enn å innføre en demokratisk grunnlov. I 1965 tok en del av hæren initiativet til et nytt opprør som fikk stor støtte. Det ble krevd at grunnloven skulle gjeninnføres, og at makten ble gitt tilbake til Bosch. Denne ”konstitusjonelle revolusjonen” vakte mye engstelse i USA. Den dominikanske generalen Elias Wessin y Wessin klarte ikke å kontrollere situasjonen, og den amerikanske presidenten Johnson ble bedt om å gripe inn i konflikten. USA sendte deretter 23 000 soldater til DDR, men det tok likevel flere måneder før USA fikk kontroll over situasjonen. Dette førte til tvil om hvordan USAs militære innblanding fungerte i andre land.

I 1966 ble det stelt i stand et nytt valg, og da under amerikansk tilsyn. Høyrekreftenes kandidat, knyttet Trujillo, Joaquin Balaguer, var støttet av amerikanerne. Valget av Balaguer til president, førte til at de utenlandske styrkene ble trukket ut av landet. Men han ble utsatt for forfølgelse, og en del drap på partifeller i valgkampen. Balaguer hadde makten helt til 1978, og landet opplevde også en økonomisk forbedring i denne perioden. Videre fram til den dag i dag, har regjeringene skiftet ofte og vært nokså ustabile. Hovedlinjen i konflikten har rett og slett vært denne maktkampen mellom høyre og venstre, i tillegg til USAs frykt for kommunismen, og dermed den store innblandingen i landet.

Emne 11.1: Arbeidslivet og arbeidsdeling mellom kjønnene, 1800-tallet - i dag

Det er ingen tvil om at verden har gjort store framskritt på en rekke områder fra 1800-tallet og fram til i dag. Et av områdene som utpeker seg som særlig viktig, er temaet likestilling med fokus på arbeidsliv og arbeidsdeling mellom kjønnene. Jeg vil nå ta for meg hvordan arbeidslivet og arbeidsdelingen mellom kjønnene har endret seg i Norge fra 1800-tallet og fram til i dag.

Prosessen om likestilling har pågått i alle år, men det var ikke før på 1800-tallet at likestillingen virkelig skjøt fart. Dette må vi se i sammenheng med den teknologiske utviklingen. Fra England fikk vi ideer om forlagsvirksomhet og ny teknologi som krevde arbeidskraft, dette var viktig for den utviklingen som skjøt fart. I 1839 fikk enker og ugifte kvinner over 40 år hånverkrett, i 1842 handelsrett etter fylte 25 år. Dette bidro naturligvis til at kvinnene fikk større makt over sitt arbeid, og muligheter til å skape noe selv. Som tidligere nevnt bidro den industrielle revolusjonen til en mer likestilt arbeidsdeling, kvinner ble trukket med som arbeidskraft, og etter hvert også trukket inn i nye funksjonæryrker. I 1858 ble de første kvinnene ansatt i telegradetaten, og fra 1860-årene som lærere i folkeskolen. I perioden 1875-1950 var 90 % av alle kvinner og menn over 15 år aktive økonomisk, på en eller annen måte. Skolegang ble også etter hvert åpne for kvinner, og i 1882 avla Cecilie Krog, som første kvinne, examen artium. I 1884 fikk også kvinner adgang til unviversitetsutdanning. Dette betyr at kvinner, på lik stilling som mennene, kunne utdanne seg til å ha kompetanse til et arbeid.  Man må likevel nevne at mange kvinner valgte å utdanne seg til typiske ”kvinneyrker”, noe som ikke bidro til mer likestilt arbeidsdeling. Det er ingen tvil om at arbeidslivet og arbeidsdelingen mellom kjønnene forbedret seg iløpet av 1800-tallet, men det var likevel en lang vei å gå fram til hvordan vi har det i dag.

Etter at kvinner i 1910 og 1913 fikk stemmerett skjedde det en endring, kvinnesaksbevegelsen fikk noe ned, overraskende nok. Arbeiderkvinnene konsentrerte seg i mindre grad om ren kvinnepolitikk. I mellomkrigstiden blusset det opp igjen. Antageligvis på bakgrunn av at kvinnene måtte overta for mennene da de kjempet i krigen. Det kom en rekke angrep på kvinnenes arbeidsrettigheter, og en rekke organisasjoner vokste frem. Fra 1933 ble det organisert kvinnegruppet innenfor fagforeningene. I 1950- og det meste av 1960-¨årene var det derimot liten aktivitet i kvinnebevegelsen. Antaegligvis på bakgrunn av ”husmorsidealet”. På 1960-tallet skjedde det igjen et oppsving. ”Studentopprøret”, og den nye kvinnebevegelsen i utlandet og høykonjuktur med økt behov for kvinnelig arbeidskraft førte til en ny interesse for kvinnesak og en bevegelse som var svært sterk. Den dag i dag ser vi også en kamp om full likestilling mellom kjønnene, men likevel har vi typiske kvinneyrker og herreyrker. I tillegg har vi lønnsforskjeller mellom mann og kvinne, selv om det er snakk om like stillinger og lik utdanning. Dette tilsier at vi enda ikke er i mål når det gjelder likestilling for arbeidslivet og arbeidsdelingen, mellom kjønnene. Men heldigvis har vi i dag like muligheter til å arbeide med det vi vil, uansett kjønn. 

Emne 10.1: Høyrebølgen

Utviklingen fra 1970-årene har av mange norske historikere blitt fremstilt som problematisk og bekymringsfull. Den økonomiske utviklingen ble mer ustabil og at markedskreftene fikk større spillerom. Historikerne mente at den økte materielle velstanden ikke gjorde folk lykkeligere, og at troen på fellesskap og samhold ble mindre. På den andre siden av saken har også historikere påpekt at det norske samfunnet ble åpnere i perioden, og den individuelle friheten ble større. Likestillingen ble fremhevet, og ulike minoriteter ble i mindre grad undertrykt.

Utover i 1970- og 1980-årene skiftet regjeringsmakt og stortingsflertall. Det var snakk om en internasjonal høyrebølge. I tiden etter andre verdenskrig hadde mange i Vest-Europa, Norge inkludert, en sterk tro på at den økonomiske utviklingen kunne styres, blant annet gjennom offentlig kontroll og statlig innflytelse. Likevel skjedde det utover i 1970-årene at de økonomiske virkemidlene ikke fungerte slik som de hadde gjort i tiårene tidligere. Den norske regjeringen reagerte med å føre en motkonjunkturpolitikk. Dette vil blant annet si at regjeringen prøvde å motvirke negative utviklingstrekk i den internasjonale økonomien, samt å legge til rette for en økonomisk vekst i Norge. Troen på offentlig styring og statsinngrep i økonomi og næringsliv ble som resultat svekket. Det ble en generell økning i troen på frie markedskrefter.

I samme periode var partiet Høyre i sterk vekst. Etter stortingsvalget i 1981 ble Kåre Willoch fra partiet høyre statsminister. Denne hendelsen falt inn i et internasjonalt mønster med regjeringsskifter. Dette samlet er senere blitt betegnet som ”høyrebølgen”.  

Emne 9.1: Russland/Sovjetunionens historie 1900-tallet

1847-48: Det kommunistiske manifest

• Utarbeidet av Karl Marx i 1947-48
• Politisk-ideologisk kampskrift
• Offentliggjort like før februarrevolusjonen i 1848
• Marx bygde på Friedrich Engels' skrift Kommunismens grunnsetninger 
• Analyse av det kapitalistiske samfunn og et program for proletariatets revolusjonære kamp for sosialisme
• Oversatt til en rekk språk og kom til å øve en stor innflytelse på den politisk-taktiske og ideologiske debatt innen europeisk arbeiderbevegelse 

Årsakene til den russiske revolusjon

Situasjonen i 1850:

• Styreform: Eneveldig, brutalt tsarstyre
• Bøndene bodde i landsbyfellesskap og hadde pliktarbeid på godsene
• Tilbakeliggende føydalsystem 
• "Et tilbakestående Russland"  -> hverken demokratisert eller industrialisert 
• Politisk opposisjon

-          Om selve revolusjonen i 1917

-          Borgerkrigen frem til 1922

-          Opprettelsen av Sovjetunionen og hva dette innebar

-          Maktkamper

-          Moskvaprosessene på 1930-tallet

-          Gulag

-          Sovjetunionen under andre verdenskrig

-          Sovjetunionens rolle i fredsoppgjøret

-          Stalinisme (mest brukt om systemet og Stalins styre fra 1945-53) og avstalinisering etter at Stalin dør i 1953

-          Livet i Sovjetunionen frem til 1991

-          Glastnost og perestroika – Sovjetunionen blir historie den 26. desember 1991

-          Livet etter Sovjetunionen (inflasjon og høye priser)

Emne 8.5: Den kalde krigen i Asia og på Cuba

Kald krig i Asia i 1940- og 1950-årene

1949: Revolusjon i Kina og ”dominoteorien”

USA hadde et nært forhold til Kina, på bakgrunn av både politisk og økonomiske interesser. I 1949 seiret likevel Mao, leder av den revolusjonære kommunistbevegelsen, og Kina ble en kommuniststat. Kina og Sovjet inngikk en allianse og vennskapsavtale. Denne situasjonen la grunnlaget for ”dominoteorien”. Den gikk ut på at kommunismen ville spre seg fra land til land med mindre det ble satt inn mottiltak.

1950: Koreakrigen

Nordkoreanske, kommunistiske styrker gikk til angrep mot sør, godt hjulpet med sovjetiske våpen og rådgivere. Mao støttet også angrepet. USA fikk sikkerhetsrådet i FN med på en fordømmelse av angrepet. Så lenge Sovjet boikottet Sikkerhetsrådet, banet konstellasjonene veien for et FN-vedtak til støtte for at USA kunne gripe inn militært. Korea blir så delt (USA gikk til angrep), og den kalde krigen blir global.

1960-årene: Cubakrisen og Vietnamkrigen

1961: Invasjon i Grisebukten

En eksilcubansk styrke, trent, støttet og utstyrt av USA gikk til angrep i Grisebukten på Cuba. Castros tropper slo angrepet tilbake.

1962: Blokade av Cuba

Sovjet plasserte atomraketter på Cuba. USA svarte med en blokade rundt Cuba, og truet med en invasjon om ikke sovjetiske transportskip vendte hjemover, og trakk rakettene ut. Verden var på randen til en atomkrig.

1960-årene: Vietnamkrigen

Valg i 1956 -> myndighetene i sør fryktet at kommunistene skulle vinne, USA gikk inn for å støtte. Valget ble avlyst, og kampene mellom nord og sør ble gjenopptatt. USA gikk inn militært for å styrte kommunistene, men fant ut at det var umulig å slå kommunistbevegelsen. USA tapte krigen, og i 1973 ble det inngått våpenhvile.

Emne 8.4: NATO og Warszawapakten

NATO 

 Bakgrunn: 

• Bevin og kampanjen for å trekke med USA i et transatlantisk sikkerhetssystem
• Kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia
• Sovjets press på Finland
• Rykter om Norge og forslag til vennskapsavtale med Sovjet (Regjeringen avslo -> henvendte seg til USA og SB i tilfelle trussel fra Sovjet)
• Utviklingen i Tyskland

Resultatet:

• 1949: Atlanterhavstraktaten
• 12 land fra vesten 
• Sovjets svar: atomvåpensprengning 

NATO:

• 1950: Atlanterhavspakten fasttømret med en militær organisasjon, NATO 
• North Atlantic Treaty Organization
• Koreakrigen (opprustningkarusell) 
• 1952: Hellas og Tyrkia
• 1955: Vest-Tyskland (brudd på nøytralitetsavatalen fra 1945) 

Warszawapakten 

Bakgrunn:

• 1955: Tyskland med i NATO 
• Brudd på avtale fra 1945
• 1955: Sovjet trakk seg ut av Østerrike og slik sett respekterte den liknende avtalen om et fritt og nøytralt Østerrike

Resultatet: 

• 1955: Warszawapakten
• Kommuniststatene i Europa trukket inn i en felles forsvarspolitikk styrt fra Moskva 

Emne 8.3: Hovedlinjer i den kalde krigen, del 1

1945: Fredsoppgjøret

Tyskland skulle holdes nøytralt, avmilitarisert og under internasjonal styring. I tillegg skulle landet og hovedstaden deles i fire soner. Seiersherrene ville unngå feilene begått i fredsoppgjøret i 1919.

1945: Forente nasjoner

Etterfulger av Folkeforbundet for å stoppe krig og skape en plattform for dialog. Sikkerhetsrådet er organet med størst makt, hvor USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kino har vetorett. Mistet mye av sin funksjon som følge av Sovjets misbruk av vetoretten.

 

1946: Jernteppet

Referer til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig kommunistisk del:

• Øst-Europeiske valg -> demokratisk, men pro-russisk 
• Kommunistene inntok nøkkelposisjoner
• Kjerne: Truman krevde frie valg, men Stalin nektet
• Sovjet sikret seg et jerngrep i Øst-Europa

1947: Trumandoktrinen:

USA ville hjelpe enhver stat som fikk sin frihet truet av Sovjet eller andre kommunistiske bevegelser, uavhengig av FN (verdenspoliti). 

1947: Marshallhjelpen:

Skulle gjenreise Europa (betingelse å opprettholde markedsøkonomi, demokrati og europeisk integrasjon). 

1947: Kominform:

Sovjet konsentrerte seg om å sikre grepet i Øst-Europa. Dette gjennom å samle de kommunistiske partiene.

1949: Berlinblokaden:

Voksende inflasjon førte til valutareform i Vest-Tyskland. Sovjet reagerte sterkt, og startet en blokade av Vest-Berling. Vestmaktene svarte igjen med å danne en luftbro med levering av varer. 

1949: Nye tyske stater

Bundesrepublik Deutschland (BRD) i vest.

Deutsche Demokratische Republik (DDR) i øst. 

1950: NATO 

Bevin jobbet for et transatlantisk sikkerhetsssystem. Sovjets press på Finland, rykter om vennskapsavtale i Norge og utviklingen i Tyskland bidro også til fremveksten av NATO. NATO, Atlanterhavspakten, ble en fasttømret militær organisasjon med vestlige land. 

1955: Warszawapakten

Alle kommuniststatene i Øst-Europa ble trukket inn i en felles forsvarspolitikk styrt fra Moskva. Svar på at Tyskland i 1955 ble med i NATO, avtalen var at Tyskland skulle holdes nøytral, og det ble brudd.