Emne 3.4: Demokratiutvikling i Norge

I løpet av 1800-tallet gikk Norge gjennom store endringer. Disse endringene førte til en gradvis demokratisering av landet Norge, vi fikk altså et folkestyre. Demokratiet ble utviklet på bakgrunn av en rekke smårevolusjoner, blant annet innen politikk, det sosiale, økonomiske og det kulturelle. Norge var til å begynne med innlemmet i det dansk-norske eneveldet, med et sentrum i København, men i løpet av hundre skulle mye endre seg. Så hvorfor gjennomgikk Norge en demokratiutvikling, og på hvilken måte førte denne utviklingen fremover?

Det første vi må ta for oss er forholdene ellers i Europa. I forkant av 1814, da vi fikk vår grunnlov, herjet det en krig betegnet som napoleonskrigene. Dette fikk store følger for Norge. I 1807 var Danmark-Norge en av de få gjenværende nøytrale statene, denne nøytraliteten ble stadig mer presset. I 1807 valgte Storbritannia å angripe København og rane hele den dansk-norske flåten. På denne måten ble Danmark-Norge trukket med på Napoleons side (Frankrike). De ble også innlemmet i handelsblokaden mot Storbritannia. Krigen og handelsblokaden mot Storbritannia ble en katastrofe for Norge, mye fordi importen av dansk korn stoppet opp.

I 1808 skjedde det noe som ville få store følger for Norge. Svenskene måtte i forhandlinger med Russland avstå Finland. En følge av dette var at Norge ble lovet som erstatning for tapet av Finland. Ved å delta i siste del av krigen mot Napoleon fikk Karl Johan, den svenske tronfølgeren, støtte fra stormaktene. Videre ble Kristian 6., gjennom militærmakt, tvunget av Karl Johan til å underskrive det vi kaller Kieltraktaten. I denne traktaten ble det avgjort at Norge skulle gå inn i en union med Sverige, og da med Karl Johan som tronfølger i både Norge og Sverige. Kristian Fredrik som var stattholder i Norge likte denne avtalen dårlig, og satte av den grunn i gang et opprør mot Kieltraktaten. Videre innkalte han en norsk riksforsamling som møttes på Eidsvoll. Her skulle det bli vedtatt en norsk grunnlov, i tillegg til valg av en norsk konge. Så 17.mai 1814 fikk Norge en egen Grunnlov, og Kristian Fredrik ble valgt til norsk konge. Norge hadde nå et konstitusjonelt monarki, altså grunnloven la begrensninger på kongens makt. Dette var et stort steg i riktig retning når det gjaldt demokratiutviklingen i Norge. Grunnloven hadde en rekke tidsriktige momenter. Først og fremst var den svært inspirert av opplysningstidens idealer. For eksempel Montesquieus lære om maktfordeling, altså at et maktorgan måtte balanseres av et annet. Vi fikk et lovgivende (Stortinget), et dømmende (domstolene) og et utøvende (kongen og regjeringen) maktorgan.

I årene etter 1814 var den norske nasjonalfølelsen forsterket, og det var i hovedskak embetsmennene som dominerte politikken. Men på 1830-tallet begynte norske bønder å ta i bruk stemmeretten sin. Stortinget fra 1833 har senere fått betegnelsen Bondestortinget. Det vi kaller lokalt selvstyre ble etter hvert en viktig sak, og formannskapsloven ble iverksatt i 1837. Dette betydde at i hver bygd skulle det være et kommunestyre, med et representantskap og ordfører. På denne måten bidro bøndene med en slags ”demokratisering nedenfra”. De begynte altså å stemme sine egne inn på stortinget, og på denne måten fikk de gjennomslag for sine kampsaker.

Deretter utviklet Norge seg videre mot et slags politisk systemskifte. Det vokste så frem en annen opposisjon mot embetsstanden. Opposisjonen var ledet av Johan Sverdrup og satt sammen av akademikere, næringsdrivene i byene og lavere funksjonærer. Johan Sverdrup hadde tre krav: Årlige Storting, stemmerett for alle menn og at statsrådene skulle møte i Stortinget. Disse kravene ville føre til mindre makt for regjeringen, og det at statsrådene skulle møte i Stortinget ble sanksjonert av Kongen etter regjeringens råd fire ganger. Videre mot valget i 1882 oppstod betegnelsene Venstre og Høyre for første gang. Venstre bestod da av bønder og middelklassen, ledet av Johan Sverdrup. Høyre bestod av embetsmennene på Stortinget, og var støttet av Kongen, regjeringen, kirken og embetsverket. På bakgrunn av at regjeringen rådet Kongen til å sanksjonere mot at statsrådene skulle møte i Stortinget, stilte de regjeringen for riksretten. Dette førte med seg at både statsministeren og andre statsråder mistet sine stillinger i 1884. Da ønsket Kongen at Johan Sverdrup, som vant valget, skulle danne regjering. Dette ble et viktig veiskille i demokratiutviklingen i Norge. For første gang skulle den som hadde vunnet valget danne regjering. Dette er grunnlaget for det vi kaller parlamentarismen, altså at regjeringen står til ansvar for Stortinget. Det ble nå innført at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget. I tillegg var det dannet to partier, Venstre og Høyre, og regjeringen ble dannet ut fra det partiet med flertall i Stortinget.

Selv om Norge hadde sitt eget Storting og sin egen regjering, betydde ikke dette at Norge var selvstendig. Unionen med Sverige stod fortsatt sterkt, dette spesielt gjennom utenrikssaker. Framover mot 1905 skulle dette bli en viktig sak. I tillegg vokste det stadig fram en sterkere nasjonalisme i Norge, dette var noe Venstre var ekstra opptatt av. Det handlet om å bygge den norske nasjonen, og baserte seg på norsk språk, historie og kultur. Videre gikk også Norge mot et politisk flerpartisystem. De politiske partiene var ikke like samlet som før, og i 1887 ble Arbeiderpartiet dannet. Dette hadde naturligvis med den økte industrialiseringen å gjøre. I tillegg fikk folkebevegelsene mer makt, og det var særlig stort engasjement rundt avhold, landsmål og kirke.

Som sagt ble utenrikspolitikken en viktig årsak til splittelsen av unionen mellom Sverige og Norge. Etter hvert som tiden gikk spilte utenrikspolitikken en viktigere rolle, og utenriksministeren var alltid svensk, selv om dette ikke var nedfelt skriftlig. De sakene som gjaldt Norges forhold til utlandet ble behandlet i det man kalte det ministerielle råd. I dette rådet møtte utenriksministeren, som alltid var svensk, en svensk minister og en norsk minister. På den måten var svenskene i flertall når det gjaldt behandling av utenrikssaker som omhandlet Norge. I 1885 ble i tillegg antall ministere i det ministerielle råd endret av Riksdagen. Dette førte til at Norge kom i mindretall, dette ble oppfattet som et overgrep i Norge. Det var særlig partiet Venstre som videre tok opp kampen om Norges stilling i unionen. I valgkampen i 1891 lovet en rekke venstremenn at Venstre skulle kreve en egen norsk utenriksminister dersom de vant valget.

Venstre vant valget og kom til makten i 1891. De valgte da å ikke kreve norsk utenriksminister slik som de hadde lovet. Istedenfor rettet de seg mot en sak med mindre sprengkraft, nærmere bestemt konsulatsaken. Det ble nedsatt en komité som skulle vurdere i hvilken grad det daværende konsulatet ivaretok de norske interessene. Det ble vedtatt med hensyn til norske handels- og sjøfartsinteresser, at det burde opprettes et eget norsk konsulatvesen. En rekke forslag ble fremmet av regjeringen, og da uten å forhandle med svenskene. Situasjonen i Sverige ble forverret, og Riksdagen varslet full revisjon av forholdet mellom Sverige og Norge. I tillegg ble det gjort forberedelser til krig.

Det ble så inngått forhandlinger mellom landene høsten 1895. I 1903 ble det enighet om at landene skulle ha hvert sitt konsulatvesen. Likevel oppstod det uenighet når det gjaldt organiseringen av konsulatvesenet. Svenskene mente at det norske konsulatvesenet skulle ligge under utenriksstyret. Forhandlingen stoppet opp i februar 1905. Situasjonen førte til at Francis Hagerups regjering ble oppløst, og Christian Michelsen overtok som statsminister. I mai vedtok Stortinget, helt enstemmig, om å opprette et norsk konsulatvesen. Kong Oscar 2. nektet derimot å sanksjonere loven. Dette førte videre med seg at de tre norske statsrådene i Stockholm søkte om avskjed. Kongen kom da med et utsagn om at det da ikke kunne dannes noen ny norsk regjering. Siden kongen hadde erklært seg ute av stand til å danne ny regjering, hadde han da gitt fra seg tittelen som norsk konge? Dette var noe Christian Michelsen la vekt på ved oppløsningen av unionen.

I august 1905 ble det avholdt en avstemning om Norges stilling i unionen. 360 208 svarte ja på spørsmålet om de godkjente unionsoppløsningen, bare 184 stemte nei. Dette hadde nok stor sammenheng med nasjonalismen som de siste årene hadde vokst frem. Deretter, siste dagen i august, startet forhandlingene i Karlstad om avviklingen av unionen. Det ble nok en gang gjort forberedelser til krig. Men etter en uke ble forhandlingene avsluttet og protokollen om oppløsningen underskrevet. Den 9.oktober ble Karlstadsforliket vedtatt av Stortinget, og den 26.oktober også av Riksdagen. Denne dagen abdiserte også Oscar 2. som norsk konge. Unionen var nå oppløst, og Norge politisk selvstendig.

Det var altså i løpet av hundre år, gjennom 1800-tallet og ut i 1900-tallet at Norge startet en utvikling som både førte til demokrati og selvstendighet. Mye kan forklares via det som skjedde utenriks, blant annet gjennom Napoleonskrigene, og Sverige som måtte i forhandlinger med Russland. Men vi må ikke glemme den psykiske endringen. Opplysningstidens idealer om selvstyre og maktfordeling stod sterkt, og patriotismen begynte å blomstre i tiden før 1814. Videre oppstod det også en nasjonalisme som ble en viktig drivkraft blant den norske befolkningen. Demokratiutviklingen i Norge kan ikke beskrives i en setning, det er resultatet av en lang prosess der ulike faktorer har bidratt til en jevn utvikling over et århundre.