Emne 12.1: Den Dominikanske Republikk - konflikten på 1960-tallet

Involverte stater: USA og Den Dominikanske Republikk.

Fakta:

• Hele øyen (Haiti og Den Dominikanske Republikk) blir kalt Hispanola
• Hovedstaten i DDR er Santo Domingo og ligger sør på øyen
• Landet er rikt på naturressurser, spesielt sukker, kaffe og forskjellig typer frukt
• Kjent som et karibisk ferieparadis

Bakgrunn:

Den Dominikanske Republikk har hatt turbulente maktforhold, noe som har lagt mye av grunnlaget for den konflikten som oppstod på 1960-tallet. Ikke minst må vi tenke på de økonomiske interessene, noe som har gjort at flere land har vist interesse for å ha innflytelse i DDR. Santo Domingo ble egen republikk i 1844, da etter å ha vært regjert fra Haiti, i tillegg til å ha vært under spansk kontroll.

USA har spilt en sentral rolle i utviklingen til Den Dominikanske Republikk, mye på bakgrunn av USAs økonomiske interesse for landet. I 1916 sikret USA seg full kontroll over landet. I 1924 ble en nasjonalgarde satt inn for å beholde den militære kontrollen da USA trakk seg ut. En av offiserene, Rafael Trujillo, tok makten i 1930 med valgfusk. Dette resulterte i 31 år med et hensynløst diktatur. Opposisjon ble forbudt og utenlandske investeringer skulle sørge for økonomisk vekst. Tusenvis av dominikanere og haitianere ble drept under regimet. En stor del av Trujillos familie satt i ledende stillinger, i tillegg tilrev de store deler av landets produksjonsliv.

Selv var Trujillo en av Latin-Amerikas største antikommunister, hevdet han selv. På denne måten fikk han mye støtte fra USA, som under den kalde krigen fryktet nye kommunistiske regimer nær amerikansk jord (Cuba). På den andre siden gikk Trujillos grådige trang til økonomisk makt ut over amerikanske eiendommer, dette straffet USA med importstopp av sukker. I 1961 brøt USA med Cuba, i tillegg rant tålmodigheten med Trujillo også ut. I mai 1961 ble Trujillo myrdet, og familien måtte forlate landet. De neste årene var konfliktfylt, og USA blandet seg nok en gang inn.

Konflikten:

USA var bekymret for at DDR skulle falle inn i samme mønster som Cuba. Etter Trujillos død kunne det skje en kommunistisk maktomveltning. USA presset DDR for en demokratisering av landet. Etter 25 års eksil, vendte Juan Bosch tilbake, og vant i 1962 valget med det nyopprettede dominikanske revolusjonære parti (PRD). Bosch ble i 1963 avsatt ved et militærkupp, og fikk ikke gjort mer enn å innføre en demokratisk grunnlov. I 1965 tok en del av hæren initiativet til et nytt opprør som fikk stor støtte. Det ble krevd at grunnloven skulle gjeninnføres, og at makten ble gitt tilbake til Bosch. Denne ”konstitusjonelle revolusjonen” vakte mye engstelse i USA. Den dominikanske generalen Elias Wessin y Wessin klarte ikke å kontrollere situasjonen, og den amerikanske presidenten Johnson ble bedt om å gripe inn i konflikten. USA sendte deretter 23 000 soldater til DDR, men det tok likevel flere måneder før USA fikk kontroll over situasjonen. Dette førte til tvil om hvordan USAs militære innblanding fungerte i andre land.

I 1966 ble det stelt i stand et nytt valg, og da under amerikansk tilsyn. Høyrekreftenes kandidat, knyttet Trujillo, Joaquin Balaguer, var støttet av amerikanerne. Valget av Balaguer til president, førte til at de utenlandske styrkene ble trukket ut av landet. Men han ble utsatt for forfølgelse, og en del drap på partifeller i valgkampen. Balaguer hadde makten helt til 1978, og landet opplevde også en økonomisk forbedring i denne perioden. Videre fram til den dag i dag, har regjeringene skiftet ofte og vært nokså ustabile. Hovedlinjen i konflikten har rett og slett vært denne maktkampen mellom høyre og venstre, i tillegg til USAs frykt for kommunismen, og dermed den store innblandingen i landet.

Emne 11.1: Arbeidslivet og arbeidsdeling mellom kjønnene, 1800-tallet - i dag

Det er ingen tvil om at verden har gjort store framskritt på en rekke områder fra 1800-tallet og fram til i dag. Et av områdene som utpeker seg som særlig viktig, er temaet likestilling med fokus på arbeidsliv og arbeidsdeling mellom kjønnene. Jeg vil nå ta for meg hvordan arbeidslivet og arbeidsdelingen mellom kjønnene har endret seg i Norge fra 1800-tallet og fram til i dag.

Prosessen om likestilling har pågått i alle år, men det var ikke før på 1800-tallet at likestillingen virkelig skjøt fart. Dette må vi se i sammenheng med den teknologiske utviklingen. Fra England fikk vi ideer om forlagsvirksomhet og ny teknologi som krevde arbeidskraft, dette var viktig for den utviklingen som skjøt fart. I 1839 fikk enker og ugifte kvinner over 40 år hånverkrett, i 1842 handelsrett etter fylte 25 år. Dette bidro naturligvis til at kvinnene fikk større makt over sitt arbeid, og muligheter til å skape noe selv. Som tidligere nevnt bidro den industrielle revolusjonen til en mer likestilt arbeidsdeling, kvinner ble trukket med som arbeidskraft, og etter hvert også trukket inn i nye funksjonæryrker. I 1858 ble de første kvinnene ansatt i telegradetaten, og fra 1860-årene som lærere i folkeskolen. I perioden 1875-1950 var 90 % av alle kvinner og menn over 15 år aktive økonomisk, på en eller annen måte. Skolegang ble også etter hvert åpne for kvinner, og i 1882 avla Cecilie Krog, som første kvinne, examen artium. I 1884 fikk også kvinner adgang til unviversitetsutdanning. Dette betyr at kvinner, på lik stilling som mennene, kunne utdanne seg til å ha kompetanse til et arbeid.  Man må likevel nevne at mange kvinner valgte å utdanne seg til typiske ”kvinneyrker”, noe som ikke bidro til mer likestilt arbeidsdeling. Det er ingen tvil om at arbeidslivet og arbeidsdelingen mellom kjønnene forbedret seg iløpet av 1800-tallet, men det var likevel en lang vei å gå fram til hvordan vi har det i dag.

Etter at kvinner i 1910 og 1913 fikk stemmerett skjedde det en endring, kvinnesaksbevegelsen fikk noe ned, overraskende nok. Arbeiderkvinnene konsentrerte seg i mindre grad om ren kvinnepolitikk. I mellomkrigstiden blusset det opp igjen. Antageligvis på bakgrunn av at kvinnene måtte overta for mennene da de kjempet i krigen. Det kom en rekke angrep på kvinnenes arbeidsrettigheter, og en rekke organisasjoner vokste frem. Fra 1933 ble det organisert kvinnegruppet innenfor fagforeningene. I 1950- og det meste av 1960-¨årene var det derimot liten aktivitet i kvinnebevegelsen. Antaegligvis på bakgrunn av ”husmorsidealet”. På 1960-tallet skjedde det igjen et oppsving. ”Studentopprøret”, og den nye kvinnebevegelsen i utlandet og høykonjuktur med økt behov for kvinnelig arbeidskraft førte til en ny interesse for kvinnesak og en bevegelse som var svært sterk. Den dag i dag ser vi også en kamp om full likestilling mellom kjønnene, men likevel har vi typiske kvinneyrker og herreyrker. I tillegg har vi lønnsforskjeller mellom mann og kvinne, selv om det er snakk om like stillinger og lik utdanning. Dette tilsier at vi enda ikke er i mål når det gjelder likestilling for arbeidslivet og arbeidsdelingen, mellom kjønnene. Men heldigvis har vi i dag like muligheter til å arbeide med det vi vil, uansett kjønn. 

Emne 10.1: Høyrebølgen

Utviklingen fra 1970-årene har av mange norske historikere blitt fremstilt som problematisk og bekymringsfull. Den økonomiske utviklingen ble mer ustabil og at markedskreftene fikk større spillerom. Historikerne mente at den økte materielle velstanden ikke gjorde folk lykkeligere, og at troen på fellesskap og samhold ble mindre. På den andre siden av saken har også historikere påpekt at det norske samfunnet ble åpnere i perioden, og den individuelle friheten ble større. Likestillingen ble fremhevet, og ulike minoriteter ble i mindre grad undertrykt.

Utover i 1970- og 1980-årene skiftet regjeringsmakt og stortingsflertall. Det var snakk om en internasjonal høyrebølge. I tiden etter andre verdenskrig hadde mange i Vest-Europa, Norge inkludert, en sterk tro på at den økonomiske utviklingen kunne styres, blant annet gjennom offentlig kontroll og statlig innflytelse. Likevel skjedde det utover i 1970-årene at de økonomiske virkemidlene ikke fungerte slik som de hadde gjort i tiårene tidligere. Den norske regjeringen reagerte med å føre en motkonjunkturpolitikk. Dette vil blant annet si at regjeringen prøvde å motvirke negative utviklingstrekk i den internasjonale økonomien, samt å legge til rette for en økonomisk vekst i Norge. Troen på offentlig styring og statsinngrep i økonomi og næringsliv ble som resultat svekket. Det ble en generell økning i troen på frie markedskrefter.

I samme periode var partiet Høyre i sterk vekst. Etter stortingsvalget i 1981 ble Kåre Willoch fra partiet høyre statsminister. Denne hendelsen falt inn i et internasjonalt mønster med regjeringsskifter. Dette samlet er senere blitt betegnet som ”høyrebølgen”.  

Emne 9.1: Russland/Sovjetunionens historie 1900-tallet

1847-48: Det kommunistiske manifest

• Utarbeidet av Karl Marx i 1947-48
• Politisk-ideologisk kampskrift
• Offentliggjort like før februarrevolusjonen i 1848
• Marx bygde på Friedrich Engels' skrift Kommunismens grunnsetninger 
• Analyse av det kapitalistiske samfunn og et program for proletariatets revolusjonære kamp for sosialisme
• Oversatt til en rekk språk og kom til å øve en stor innflytelse på den politisk-taktiske og ideologiske debatt innen europeisk arbeiderbevegelse 

Årsakene til den russiske revolusjon

Situasjonen i 1850:

• Styreform: Eneveldig, brutalt tsarstyre
• Bøndene bodde i landsbyfellesskap og hadde pliktarbeid på godsene
• Tilbakeliggende føydalsystem 
• "Et tilbakestående Russland"  -> hverken demokratisert eller industrialisert 
• Politisk opposisjon

-          Om selve revolusjonen i 1917

-          Borgerkrigen frem til 1922

-          Opprettelsen av Sovjetunionen og hva dette innebar

-          Maktkamper

-          Moskvaprosessene på 1930-tallet

-          Gulag

-          Sovjetunionen under andre verdenskrig

-          Sovjetunionens rolle i fredsoppgjøret

-          Stalinisme (mest brukt om systemet og Stalins styre fra 1945-53) og avstalinisering etter at Stalin dør i 1953

-          Livet i Sovjetunionen frem til 1991

-          Glastnost og perestroika – Sovjetunionen blir historie den 26. desember 1991

-          Livet etter Sovjetunionen (inflasjon og høye priser)

Emne 8.5: Den kalde krigen i Asia og på Cuba

Kald krig i Asia i 1940- og 1950-årene

1949: Revolusjon i Kina og ”dominoteorien”

USA hadde et nært forhold til Kina, på bakgrunn av både politisk og økonomiske interesser. I 1949 seiret likevel Mao, leder av den revolusjonære kommunistbevegelsen, og Kina ble en kommuniststat. Kina og Sovjet inngikk en allianse og vennskapsavtale. Denne situasjonen la grunnlaget for ”dominoteorien”. Den gikk ut på at kommunismen ville spre seg fra land til land med mindre det ble satt inn mottiltak.

1950: Koreakrigen

Nordkoreanske, kommunistiske styrker gikk til angrep mot sør, godt hjulpet med sovjetiske våpen og rådgivere. Mao støttet også angrepet. USA fikk sikkerhetsrådet i FN med på en fordømmelse av angrepet. Så lenge Sovjet boikottet Sikkerhetsrådet, banet konstellasjonene veien for et FN-vedtak til støtte for at USA kunne gripe inn militært. Korea blir så delt (USA gikk til angrep), og den kalde krigen blir global.

1960-årene: Cubakrisen og Vietnamkrigen

1961: Invasjon i Grisebukten

En eksilcubansk styrke, trent, støttet og utstyrt av USA gikk til angrep i Grisebukten på Cuba. Castros tropper slo angrepet tilbake.

1962: Blokade av Cuba

Sovjet plasserte atomraketter på Cuba. USA svarte med en blokade rundt Cuba, og truet med en invasjon om ikke sovjetiske transportskip vendte hjemover, og trakk rakettene ut. Verden var på randen til en atomkrig.

1960-årene: Vietnamkrigen

Valg i 1956 -> myndighetene i sør fryktet at kommunistene skulle vinne, USA gikk inn for å støtte. Valget ble avlyst, og kampene mellom nord og sør ble gjenopptatt. USA gikk inn militært for å styrte kommunistene, men fant ut at det var umulig å slå kommunistbevegelsen. USA tapte krigen, og i 1973 ble det inngått våpenhvile.

Emne 8.4: NATO og Warszawapakten

NATO 

 Bakgrunn: 

• Bevin og kampanjen for å trekke med USA i et transatlantisk sikkerhetssystem
• Kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia
• Sovjets press på Finland
• Rykter om Norge og forslag til vennskapsavtale med Sovjet (Regjeringen avslo -> henvendte seg til USA og SB i tilfelle trussel fra Sovjet)
• Utviklingen i Tyskland

Resultatet:

• 1949: Atlanterhavstraktaten
• 12 land fra vesten 
• Sovjets svar: atomvåpensprengning 

NATO:

• 1950: Atlanterhavspakten fasttømret med en militær organisasjon, NATO 
• North Atlantic Treaty Organization
• Koreakrigen (opprustningkarusell) 
• 1952: Hellas og Tyrkia
• 1955: Vest-Tyskland (brudd på nøytralitetsavatalen fra 1945) 

Warszawapakten 

Bakgrunn:

• 1955: Tyskland med i NATO 
• Brudd på avtale fra 1945
• 1955: Sovjet trakk seg ut av Østerrike og slik sett respekterte den liknende avtalen om et fritt og nøytralt Østerrike

Resultatet: 

• 1955: Warszawapakten
• Kommuniststatene i Europa trukket inn i en felles forsvarspolitikk styrt fra Moskva 

Emne 8.3: Hovedlinjer i den kalde krigen, del 1

1945: Fredsoppgjøret

Tyskland skulle holdes nøytralt, avmilitarisert og under internasjonal styring. I tillegg skulle landet og hovedstaden deles i fire soner. Seiersherrene ville unngå feilene begått i fredsoppgjøret i 1919.

1945: Forente nasjoner

Etterfulger av Folkeforbundet for å stoppe krig og skape en plattform for dialog. Sikkerhetsrådet er organet med størst makt, hvor USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kino har vetorett. Mistet mye av sin funksjon som følge av Sovjets misbruk av vetoretten.

 

1946: Jernteppet

Referer til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig kommunistisk del:

• Øst-Europeiske valg -> demokratisk, men pro-russisk 
• Kommunistene inntok nøkkelposisjoner
• Kjerne: Truman krevde frie valg, men Stalin nektet
• Sovjet sikret seg et jerngrep i Øst-Europa

1947: Trumandoktrinen:

USA ville hjelpe enhver stat som fikk sin frihet truet av Sovjet eller andre kommunistiske bevegelser, uavhengig av FN (verdenspoliti). 

1947: Marshallhjelpen:

Skulle gjenreise Europa (betingelse å opprettholde markedsøkonomi, demokrati og europeisk integrasjon). 

1947: Kominform:

Sovjet konsentrerte seg om å sikre grepet i Øst-Europa. Dette gjennom å samle de kommunistiske partiene.

1949: Berlinblokaden:

Voksende inflasjon førte til valutareform i Vest-Tyskland. Sovjet reagerte sterkt, og startet en blokade av Vest-Berling. Vestmaktene svarte igjen med å danne en luftbro med levering av varer. 

1949: Nye tyske stater

Bundesrepublik Deutschland (BRD) i vest.

Deutsche Demokratische Republik (DDR) i øst. 

1950: NATO 

Bevin jobbet for et transatlantisk sikkerhetsssystem. Sovjets press på Finland, rykter om vennskapsavtale i Norge og utviklingen i Tyskland bidro også til fremveksten av NATO. NATO, Atlanterhavspakten, ble en fasttømret militær organisasjon med vestlige land. 

1955: Warszawapakten

Alle kommuniststatene i Øst-Europa ble trukket inn i en felles forsvarspolitikk styrt fra Moskva. Svar på at Tyskland i 1955 ble med i NATO, avtalen var at Tyskland skulle holdes nøytral, og det ble brudd. 

Emne 8.2: Den kalde krigen, del 1

En ny verdensorden

- Unngå gjentakelse av mellomkrigstiden
- Politisk stabilitet, økonomisk vekst og sosial trygghet
- Internasjonalt samarbeid
- Samarbeidet mellom seiersherrene var konfliktfylt
- I FN gjorde uenighetene seg gjeldene

De forente nasjoner, FN

- Forpliktet seg til å respektere FNs idealer
- Feller verdigrunnlag
- Sikkerhetrådet fikk et spesielt ansvar for fred og sikkerhet:

• Handlingsorgan
• Det organet med mest makt 
• Vetorett: USA, Frankrike, Kina, Sovjet og Storbritannia + et av ti rullerende land
• Sovjet brukte vetoretten hyppig 

- Truman-administrasjonen mistet interessen for FN
- Stalin viste aldri positiv interesse for FN

Internasjonale økonomiske organisasjoner

- USA satt sin lit til IMF og Verdensbanken
- IMF = Det Internasjonale Pengefondet
- Ble opprettet under en konferanse i USA i 1944
- Deltakerlandene, som var vestlige markedsøkonomier, kunne låne penger

Lederskifte i Vesten 

- 1945: Storbritannia var en stormakt på hell
- Et rike med 25 % av verden befolkning
- Politisk og økonomisk svekket
- Press fra uavhengighetsbevegelser
- USA støttet bevegelsene, og krevde at de skulle nedlegge imperiet og slutte med handel og kommunikasjonsprivilegier

- Europa: voksende mistro og mistillitt mellom vestmaktene og Sovjet
- Sikkerhetspolitiske garantier, dette kunne ikke britene gi
- Labours utenriksminister begynte å arbeide med å få USA til å påta seg et konkret politisk og militært ansvar i Europa med sikte på å demme opp mot en mulig trussel fra Sovjet
- Lederrollen i Vesten var fra og med andre halvpart av 1940-årene tilhørende USA
- USA hadde evne, men også vilje til å forsvare og fremme demokratiske verdier, markedsøkonomi og vestlig samarbeid

USA og Sovjet 

- USA:

• Få materielle ødeleggelser
• Militærteknologisk i førersetet 
• Dominerte i Øst-Asia + militære styrker i Japan 
• Frihetsideologi -> sterkt støttet i hele verden 
• Bred internasjonal takknemlighet for innsatsen under krigen

- Sovjet:

• Største materielle ødeleggelsene 
• Høyeste tapstall 
• Ville for enhver pris hindre fremtidige angrep fra vesteuropeisk territorium 
• Bestemt på å skaffe seg en sikkerhetsbuffer ved kontroll i Øst-Europa 
• Tradisjonell imperialistisk ekspansjon 
• Retorikk om ideologisk kamp mot kapitalismen og snakk om internasjonal solidaritet var ofte påskudd for ren maktpolitikk 
• Bredere internasjonal oppslutning om kommunismen etter enn før krigen 
• Bred internasjonal takknemlighet for innsatsen under krigen

Den amerikanske modellen

- Store markeder med frihandel og fritt næringsliv 

- Betydning for både organiseringen av internasjonal økonomi, og forholdet mellom USA og Vest-Europa og for utviklingen av vesteuropeisk samarbeid 

- "The selfmade man" 

- "Big Business" 

- Andre verdenskrig + Marshallhjelpen -> de amerikanske storbedriftsideene spredte seg 

- Internasjonale foretak 

- Multinasjonale foretak

- Viktige organisasjoner for vekst og fornyelse i næringslivet. "Den industrielle rev". 

- Systemet var en av de viktigste impulsene til demokratisk fornyelse i Vesten 

- Amerikansk levestandard var beundret 

Kommunistfrykt

- Antikommunisme i Vesten 

- Ekstreme utslag i USA

- Joseph McCarthy

• Republikansk senator 
• Ledet en intens kommunistjakt 
• Stått på de konservatives program lenge 
• Store mengder mennesker ble stemplet som en intern sikkerhetsrisiko 

- Etter angrep på offiserer og politikere, vedtok senatet i 1954 en åpen kritikk av ham, og karrieren var over

- Forklarer mye av USAs vilje til å demme opp for sovjetisk makt og innflytelse i verden 

Det sovjetiske samfunnet

- Planøkonomi 

- Totalitært 

- Ettpartistat -> ingen uavhengige organisasjoner

- Mangel på nødvendighetsvarer

- Ingen markedsføring 

- Propaganda 

- Politiske slagord

- Revolusjonære slagord og statuer av Lenin og Stalin

Okkupasjonen av Tyskland

- Tyskland: Nøytralt, avmilitarisert og under internasjonale styring 

- Jalta-avtalen fra 1945 bekreftet eldre avtaler om at Tyskland skulle deles i fire soner, også i Berling

- Sovjet skulle få innflytelse i Romania og Bulgaria

- Storbritannia skulle få innflytelse i Hellas 

- Krigskadeerstatninger -> ville ikke begå samme feil som i Versaillestraktaten 

- Tyskland skulle betale i varer og ved å flytte tyske fabrikker til okkupasjonslandene 

- Hvert land skulle ta ut erstatning fra sin sone 

- Unntak for Sovjet:

• Skulle få noen av de vestlige sonene fordi ødeleggelsene i Sovjet hadde vært så enorme 
• Var dessuten lite industri i den sovjetiske sektoren 

- Uenigheter om fordelingen førte til utsettelse -> skapte misnøye hos Stalin 

Det tyske spørsmålet 

- Vestmaktene ville avveie det å kontrollere Tyskland med bistand -> var ulike syn 

- USA:

• Europa skulle bli mer integrert økonomisk og politisk. Tyskland skulle gjenreises og likestilles

- Sovjet:

• Vesteuropeisk integrasjon innenfor en bredere transatlantisk ramme var en amerikansk ide som skulle bidra til å demme opp mot Sovjet 

- Britene:

• Ville ikke lede Vest-Europa til samling. De ville heller pleie forholdet til Samveldet og ha en nær tosidig forbindelse til USA 

- Frankrike: 

• Nesten på linje med den franske holdningen etter den første verdenskrigen. De ville fjerne så mye tysk sentralmakt som mulig, skille Rhinland fra Tyskland, internasjonalisere Ruhr og slå sammen Saar med Frankrike 

- Snart kom de franske synene i strid med de britiske og amerikanske:

• De ville bevare Tyskland som enhet, og hvis det ikke gikk pågrunn av Sovjet, skulle de tre vestlige sonene slås sammen til en 

Jernteppet senker seg

- Polen -> et vrient tema

- Seiersherrene enige om frie polske valg

- Utfordret Sovjets sikkerhetsbehov, fordi kommunistene ikke ville vinne et polsk valg 

- Sovjeterne viste til at vestmaktene hadde stor betydning i Hellas og Tyrkia 

- Tidligere avtaler ga Sovjet rett til å verne om sine interesser i Polen og andre deler av Øst-Europa

- Kommunistene tok makten i østlige land ved å innta nøkkelposisjoner i landene 

- Drev "terrorisme" og valgfusk 

- Denne spenningen siktet Chuchill til da han en tale i 1946 sa "et jernteppe senker seg over "Europa" 

- Han sa at Sovjet hadde som mål å sikre seg kontroll i Øst-Europa gjennom militært nærver og blokkering eller manipulasjon av frie valg 

- Grunn til å frykte sovjetisk press mot Vest. Europa og sovjetisk forsøk på innflytelse i Sør-Europa 

- Land med sårbare demokratiske tradisjoner var sårbare 

- Valg i Polen i 1947: Manipulasjon av kommunistene, som vant. Den røde hær ble stående 

Trumandoktrinen

- Britene ba USA gripe inn i Hellas (Truman)

- USAs regjering tok viktige initiativ uten hensyn til hva meningene i FN var 

- Praksisen er kjent som Trumandoktrinen 

- Truman erklærte i 1847 at USA ville hjelpe enhver stat som fikk sin frihet truet, enten det var på grunn av aggresjon fra Sovjet eller rev.kom. bevegelser

- USA -> rolle som verdenspolitiet i kampen mot kommunismen 

Marshallhjelpen 

- 1947: Utenriksministeren i USA, George Marshall, luftet en ide om amerikansk støtte til gjenreisning og utvikling i Europa
- Mange holdt på å gå tom for amerikanske dollar (høy gjenreisningstakt)
- Viktig å sørge for økonomisk vekst: unngå krisene som kom i mellomkrigstiden
- Bare USA var sterkt nok
- 1947: Dollarreserver gikk tom
- Da lanserte Marshall ideen til hjelpeprogrammet
- Betingelsene:

• Opprettholde markedsøkonomi og demokrati 
• Samkjøre sine ønsker om bistand og samarbeide om å skape økonomisk og politisk integrasjon i Europa

- Ble fremmet ønsker om over 25 milliarder dollar i hjelp, noe som var utelukket 

- Organization for European Economic Cooperation (OEEC) i 1948:

• Etablert for å innfri amerikanske vilkår, og etter denne samordningen vedtok kongressen en bistandspakke på ca. 15 milliarder dollar

- Ble også gitt til enkelte ikke-demokratiske land, som Portugal 

- Sovjet fikk tilbudet, men så på det som en provokasjon (planøkonomi + ettpartistat) 

- Sovjet presset Finland, Polen og Tsjekkoslovakia til å avslå

Kald krig: Delingen av Europa fullbyrdes

- USA: alle midler for å dominere verden

- Sovjet: sikre seg grepet i Øst-Europa 

- 1947: de kommunistiske partiene ble samlet i kominform, som erstattet komintern, og ble styrt slik som komintern ble styrt fra Moskva 

- Ideologen Andrej Sjdnov da Kominform ble stiftet:

• Verden på vei mot nye konfrontasjoner
• Verden er delt i to leirer 
• Anmodet frie land om å slutte seg til den "antiimperalistiske og demokratiske" leiren 

Tsjekkoslovakia og Finland 

- 1948: Regjeringskrise i Tsjekkoslovakia 

- Koalisjonsregjeringen ble oppløst

- Kommunistpartiet tok makten i et kupp

- Sterke reaksjoner -> var det beste eksempelet på demokrati i Øst-Europa 

- Viktig for Sovjet å hindre at Finland havnet i feil leir 

- Finnene ble i 1948 presset til å inngå en vennskaps- og bistandsavtale med Sovjet 

Berlinblokaden og nye tyske stater 

- Voksende inflasjon: 1948 -> gjennomført en valutareform i de vestlige sektorene

- Reichmark erstattet av Deutsche Mark 

- Sovjet reagerte kraftig:

• Snikende deling av Tyskland
• Lette intgreringen av de vestlige sonene i Vestens markedsøkonomi 

- Potsdamavtalen var i ferd med å bli torpedert, og sovjeterne svarte med å foreta en valutareform i østsonen, en egen Mark 

- La press på vestmaktene ved at de i juni 1948 startet en blokade av Vest-Berlin

- Transportveiene ble avskåret 

- Vestmaktene svarte med å danne en luftbro med levering av alle nødvendige varer

- Etter flere måneders krise ble blokaden stanset i 1949 

- Vestmaktene beholdt kontrollen over Vest-Berlin 

- Utviklingen mot deling fortsatte 

- i 1949 besto Tyskland av to nye stater:

• Bundesrepublik Deutschland (BRD) i Vest 
• Deutsche Demokratische Republik (DDR) i Øst 

Nato og Warszawapakten 

- Former for skjult militært samarbeid fortsatte mellom USA og Storbritannia etter krigen

- Britene hadde foretrukket det åpent, men det ville ikke amerikanerne 

- I Storbritannia drev utenriksminister Bevin reneste kampanjen for å trekke USA med i et atlantisk sikkerhetsssystem

- Kommunismens kupp i Tsjekkoslovakia en grunn til at mange søkte etter et bredere transatlantisk samarbeid

- Sovjets press på Finland, rykter om at Norge ville få et sovjetisk forslag til vennskapsavtale og utviklingen i Tyskland bidro sterkt til at amerikanerne fant ut at de ville forplikte seg sikkerhetspolitisk i Vest-Europa 

- Norge: ingen visste hva vennskapsavtalen ville innebære, militært eller politisk?

- Den norske regjeringen besluttet å avvise et mulig sovjetrussisk forslag 

- Den henvendte seg til USA og Storbritannia om utsiktene til å få hjelp i tilfelle Sovjetunionen reagerte fiendtlig (regjeringen)

- Resultatet av dette var i første omgang Atlanterhavskontrakten 

• Signert i april 1949
• Tolv vesteuropeiske og nordamerikanske land
• Sovjet: bekreftelse på vestmaktenes militære mål 

- Sovjets svar: atomvåpensprengninger i 1949 

- Kom som et sjokk på myndighetene i USA 

- I 1950 ble Atlanterhavspakten fasttømret med en militær organisasjon:

• North Atlantic Treaty Organization (NATO) 

- Koreakrigen: viktig faktor i utbyggingen av NATOs militære organisasjon, overføring av amerikanske våpen og materiell til allierte i Europa og staten på en generell rustningskarusell 

- Vest-Tyskland deltok mer aktivt i vestlig samarbeid og ble i 1955 tatt inn i NATO 

- Politisk var landet stabilt, og økonomisk var den gamle industrigiganten på vei mot nye høyder 

- Åpnet for tysk opprustning 

- Sovjet så på Vest-Tysklands NATO-medlemskap som enda et brudd på avtalene fra 1945 om at Tyskland skulle være nøytralt 

- Sovjets reaksjon ble nok forsterket av at landet i 1955 trakk troppene sine ut av Østerrike og slik sett respekterte den liknende avtalen om et fritt og nøytralt Østerrike 

- På den andre siden etablerte Sovjet i 1955 Wasrszawapakten

- Det betydde at alle kommuniststatene i Øst-Europa ble trukket inn i en felles forsvarspolitikk styrt fra Moskva

En bipolar verdensorden

- 1955

- Verdenspolitikken var dominert av to supermakter

- Tvert motsatte ideologier 

. USA: den økonomisk sterkeste 

- Sovjet: hadde røslige økonomiske ressurser, stor befolkning og anselige militære styrker 

- Begge hadde allianser og klientstater 

- Nullsumspill: enhver seier for den ene parten et sted i verden, var et tap for den andre

Hvorfor kald krig?

Tradisjonalistene:

- Den første generasjon av vestlige historikere som skrev om årsakene til den kalde krigen
- "The good guys and the bad guys"
- USA reagerte på sovjetisk aggresjon
- Oppdemmingspolitikken, med Marshallplanen, Trumandoktrinen og NATO, ble sett på som nødvendige vestlige mottiltak for å forsvare frihet og demokrati
- Den mislykkede forsoningspolitikken overfor Hitler måtte ikke gjentas ovenfor Stalin

Revisjonistene:

- 1970: Ny generasjon historikere

- Preget av den radikale studentbevegelsen i 1960-årene 

- Et mer kritisk perspektiv på de vestlige landene, ofte preget av marxistiske teorier

- Gikk langt i den andre retningen

- Vestmaktene, særlig USA hadde aggressivt fremmet egne økonomiske og politiske interesser 

- USA sto for en imperialistisk politikk som siktet mot å etablere et økonomisk, politisk og militært herredømme over store deler av verden 

- Den antisovjetiske vestlige politikken tvang det økonomisk underlegne Sovjet til å etablere en sikkerhetsbuffer i Øst-Europa snarere enn at Sovjet hadde ekspansive planer mot vest 

Postrevisjonistene: 

- 1970-årene: Ny tendens i forskningen 

- Preget av grundige studier av enkeltkonflikter og undersøkelser av hvordan den kalde krigens tidligste faser artet seg i bestemte geografiske områder 

- Ofte balanserte postrevisjonistene de eldre perspektivene og la vekt på hvordan supermaktenes handlinger og posisjoner gjensidig forsterket hverandre, og at den kalde krigen oppsto og utviklet seg gjennom et samspill av faktorer, økonomiske, ideologiske og sikkerhetspolitiske 

- Ikke like ideologiske 

Nytradisjonalistene og andre perspektiver 

- Nytradisjonalisme:

• Prege av murens fall i 1989
• Oppløsningen av Sovjetunionen tidlig i 1990-årene 
• Tilgang til nye kilder i russiske arkiver 

- Mange forskere har en nyansert oppfatning i samsvar med postrevisjonistene 

- Odd Arne Westad ser begge supermaktenes politikk i et imperialistisk perspektiv 

- USA og Sovjet representerte begge en unik politisk modell, og de forsøkte begge å modernisere verden utenfor Europa på sin egen måte 

"Frihetens imperium" og "rettferdighetens imperium" kjempet om global innflytelse med alle midler, og begge supermaktene sto i forlengelsen av den europeiske imperialismen ved å strebe etter herredømme i andre verdensdeler 

- Den tredje verden ble sterkt preget av geopolitisk rivalisering mellom supermaktene og ble rammet av en rekke konflikter og kriger 

- Ofte ble konfliktene tilspisset og holdt i gang på grunn av supermaktenes økonomiske, politiske og militære innblanding 

- Et annet perspektiv er at det alltid finnes kimer til internasjonale konflikter, og at stormaktene Tysklands og Japans kollaps i 1945 skapte et vakuum i det internasjonale systemet 

- De sterkeste maktene, USA og Sovjet, fylte opp dette tomrommet i Europa og Asia ut fra sine egne interesser 

Emne 7.2: Milorg

Milorg (dannet av ordene militær organisasjon) var navnet på den militære motstandsorganisasjonen i det okkuperte Norske området i perioden 1940-1945. I 1941 ble Milorg anerkjent av regjeringen og lagt direkte under Hærens overkommando. Formålet til Milorg var å arbeide for frigjøring av Norge, og støtte en eventuell invasjon av de allierte. Virksomhetens art, omfang og mer presise målsettinger måtte rette seg etter krigens gang ute og de praktiske muligheter hjemme. Videre var Milorg en slags paraplyorganisasjon for alle som drev med militær forberedelse til frigjøringskampen. Disse gruppene skulle underordne seg organisasjonen, og være stående under militær kommando. Milorg opparbeidet seg etter hvert en styrke på hele 55 000 menn.

Opprettelsen:
Det hele startet som en utvikling rundt 1940 hvor mange etter det militære nederlaget i 1940 hadde gjemt unna våpen og alliert seg i mindre enheter. I tillegg ble det dannet grupper med utgangspunkt i blant annet lokale idrettslag. Etter hvert utviklet samarbeidet seg lokalt, og om høsten 1940 startet arbeidet med å bygge en landsomfattende motstandsorganisasjon. Navnet begynte med ”Organisasjonen”, men ble også kalt R-gruppen. Etter hvert ble gruppen organisert som de fem ”kamporganisasjonene”. I begynnelsen var det mange forvirringer, og da spesielt om kommandolinjene fra alliert hold. Det trengtes en avklaring av spørsmål som omhandlet sabotasje, bevæpning og annet. Dette var bakgrunnen for at regjeringen sendte et telegram i 1941 hvor det stod følgende: ”Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet…”. På den måten ble Milorg lagt under det norske forsvaret, og Milorg var et faktum.  

Alliert samarbeid:
Under okkupasjonen hadde Norge mye kommunikasjon med Storbritannia, både via Stockholm, luftveien over Nordsjøen og ved hjelp av hemmelige radiosendere. Ved kapitulasjonen var hele 69 hemmelige sendere i arbeid. I den andre halvdelen av krigen, og da spesielt det siste året, ble det satt i gang store styrker for å bringe frem våpen, utrustning, personell og annet utstyr. Dette skjedde via over 1 100 britiske og amerikanske innflygninger med mer enn 700 vellykkete nedslipp. 

Veien mot tysk kapitulasjon/krigens sluttfase:

I 1943 bestemte de allierte seg for å ta sikte på å avgjøre krigen på kontinentet, det vil si uten en invasjon i Norge. Da fikk Milorg direktiv om å innstille seg på de oppgavene som da ville melde seg ved tysk kapitulasjon i Norge. Organisasjonen skulle opprettholde en ro og orde, og hindre ødeleggelser av norske verdier som for eksempel bedrifter, kommunikasjoner, og de skulle assistere de norske og allierte styrker som kom inn i landet. Ved slutten av krigen var det rundt 350 000 tyske soldater i det okkuperte Norge. Milorg fikk tillatelse til å gå til aksjon mot troppetransporter, og utvidet videre adgangen til sabotasjeaksjoner. Fra og med august 1944 steg aksjonsvirksomheten voldsomt. Milorg satt i gang sabotasjehandlinger nærmest hver eneste dag.

Sentralledelsen (Milorgs høyeste instans) hadde instruert resten av organisasjonen, i tillegg til hjemmestyrkene, at de skulle opptre etter folkerettens regler, med tydelige kjennetegn, og med ordnede kommandoforhold. I 1945 ble det av prinsipp avgjort at Milorg fra nå av skulle behandles som en militær enhet. Tysk politi fortsatte likevel med torturhandlinger mot jegerne. I kapitulasjonsdagene mobiliserte Hjemmestyrkene ca. 48 000 mennesker, og da en vesentlig del fra Milorg. Milorg viste seg videre å bli grunnstammen i Heimevernet etter krigen. 

Kilder:

http://snl.no/Milorg

http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Milorg

http://dokkeveien.uib.no/digitalskolen/motstand/milorg.htm

Emne 7.1: Andre verdenskrig tidslinje

1933 – Tyskland ut av Folkeforbundet

1936 – Tyskland inn i Rhinland

1936-39 – Den spanske borgerkrigen

1938 – Mars: Anschluss. Tilslutning til Østerrike
             September: Møtet i München. Sudetenland avstås til Tyskland

1939 – Mars: Tyskland okkuperer hele Tsjekkoslovakia
             August: Ikke-angrepspakt Tyskland-Sovjetunionen
             1. september: Tysk angrep på Polen. Krigen starter

1939-40: Vinteren: Vinterkrigen Finland-Sovjetunionen

1940: April: Tysk angrep på Danmark og Norge
           Mai: Tysk angrep på Nederland, Belgia og Frankrike
           Juni: Sovjetunionen okkuperer de baltiske landene og det østlige Polen
           Sommer/høst: The battle of Britain

1941: Mars: Lend-lease-avtalen
           Juni: Tysk angrep på Sovjetunionen
           Desember: Japansk angrep på Pearl Harbor. USA inn i krigen

1942: Wannsee-konferansen i Berlin. Tilintetgjørelsen av jødene vedtas

1942-43: Vendepunkter i krigen ved El Alamen, Midway og Stalingrad

1943: Oppstand i Warszawagettoen

1944: Juni: Landgang i Normandie

1945: April: Hitler begår selvmord
           Mai: Tysk kapitulasjon
           August: Atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Japansk kapitulasjon  

Emne 6.1: Hitlers maktovertakelse og nazismen

Hvilke forutsetninger i samfunnet lå til grunn for Hitlers maktovertakelse og dermed framveksten av nazismen?

-          Fascismen

-          Italia meldte seg ut av Folkeforbundet

-          Mussolini ble Hitlers forbundsfelle, for Tyskland hadde gitt tilslutning til den italienske aggresjonen

-          Aksen Berlin-Roma var etablert

Weimarrepublikken

-          Parlamentarisk system

-          Utøvende makt lå hos presidenten og den regjeringen han valgte ut med rikskansleren i spissen

-          For demokratisk grunnlov?

-          Mange skiftende og ustabile regjeringer

-          Sosialistisk partiet SPD var fram til 1930 det største

-          Kommunistene samarbeidet med nazistene for å svekke de demokratiske partiene

-          Negativ virkning på hva folk tenkte om demokratiets evne til problemløsning

NSDAP

-          Stiftet kort tid etter første verdenskrig

-          I 1921 ble Adolf Hitler leder

-          Østerriker og bakgrunn som mislykket kunstmaler

-          Fram til krisen i 1923 økte partiet sin oppslutning

-          Hitler forsøkte å begå statskupp

-          Det gjorde ham kjent

-          Dømt til fem års fengsel

-          Mein Kampf

-          Slapp ut etter bare ett år

-          I perioden 1924 – 29 gikk nazipartiet tilbake

-          Troen på en demokratisk styreform økte i takt med at økonomien i landet bedret seg

Demokratiet svekkes – Hitlers rikskansler

-          Børskrakket i NY i 1929: begynnelsen på slutten av demokratiet

-          Nedgang i økonomien

-          Seks millioner arbeidsledige

-          Landet i verden som ble hardest rammest av krisen

-          Kommunistene og nazistene økte i oppslutning

-          Sommeren 1932 fikk NSDAP 37,3 % av stemmene: største partiet

-          Kaotisk tid med en svak regjering fulgte

-          Nazipartiet diskuterte et statskupp

-          Hitler hadde dårlige erfaringer fra 1923 og ønsket å erobre makten på parlamentarisk vis

-          Hitler kan ha tenkt at statens maktapparat, politiet og hæren, senere kunne brukes med større rett og kraft hvis makten ble erobret på lovlig vis

-          Partiet gikk noe tilbake i 1932

-          30.januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler av president Hindenbur

SA (stormtroppene)

-          Økonomiske og politiske forhold er viktige, men ikke tilstrekkelige for å forklare nazismens oppslutning og Hitlers maktovertakelse

-          NSDAP hadde innenfor partiet en aktivistisk venstreside, SA (stormtroppene)

-          I 1933 besto SA av 300 000 mann som drev terror mot politiske motstandere

-          I gatene var de bøller som skapte frykt og uro

-          Behov for opprydning, for en ryddegutt, for en sterk mann…

Propagandaen

-          Dolkestøtlegenden: Demokratiet ble svertet fordi det hadde akseptert Versaillesfreden med påfølgende økonomiske kriser og prestisjenederlag

-          Forfattet etter første verdenskrig som sa at Tyskland ikke hadde tapt på slagmarken på grunn av militære styrkeforhold, men som resultat av ”dolkestøt” fra ”sosialister og annet avskum”

-          Tanken om Tyskland som sterkt både i fortid og framtid

-          Spilte på forestillingen om jødene som syndebukker

-          Jødene fikk skylden for marxismen og den russiske revolusjonen

-          Jødene var grådige og glad i enger, og kapitalismen var skyld i at middelklassen mistet sparepengene sine under krisen i 1923

-          Sion Vises Protokoller: opprinnelig et skrift forfattet av tsarens hemmelige politi for å sverte jødene i Russland

-          Hevdet at jødene hadde en internasjonal hemmelig plan med et mål å ta makten i verden

-          I antisemittismen fant Hitler et element som appellerte til folk i alle partier og samfunnslag

-          600 000 jøder i Tyskland i 1933

-          Gruppen var stor nok til at en kunne finne både kapitalister og kommunister

-          Var ikke stor nok til å utgjøre en maktfaktor i landet

-          Hitler lovet: arbeid, offiserene skulle få gjenreist sin tapte ære, middelklassen skulle få garantier for pengene sine, privatkapitalister skulle få beholde midlene sine hvis de støttet Hitler mot kommunismen

-          Hitler var en mester i å kanalisere misnøyen

-          Flink til å skjule sine egentlige hensikter

Sett opp en oversikt over årsakene til andre verdenskrig, og en mulig problemstilling rundt emnet:

-        Riksdagsbrann og fullmaktsloven

      De lange knivers natt

-         -Jødehatet

-          Nürnberglovene

-          Krystallnatten

-          Ensrettingen

-          Drømmen om det tredje riket

-          Ekspansjon en naturlig konsekvens

-          1939 -> Tyskland angriper Polen

-          1933: Tyskland ut av Folkeforbundet

-          1936: Tyskland inn i Rhinland

-          1936-39: Den spanske borgerkrigen

-          1938: Mars: Anschluss. Tilslutning til Østerrike
           September: Møtet i München. Sudetenland avstås til Tyskland

-          1939: Mars: Tyskland okkuperer hele Tsjekkoslovakia
           August: Ikke-angrepspakt Tyskland-Sovjetunionen
           1.september: Tysk angrep på Polen. Krigen starter 

Emne 5.1: Den første verdenskrig

Årsaker

Situasjonen i verden før krigen:

-          En rekke kriser i Afrika og på Balkan (nasjonalisme/selvstendighet)

-          Militær sikkerhet og et opprustningskappløp

-          Militære allianser ble dannet

-          Provoserende politikk i Tyskland og Østerrike-Ungarn

-          Nasjonalismen og glorifiseringen av eget land og folk ble stadig sterkere

-          Europa manglet interesseorganisasjoner (i dag har vi for eks. FN)

Utløsende årsak – Skuddet i Sarajevo:

-          Hertugparet Frans og Sophie Ferdinand besøkte den 28.juni 1914 Sarajevo i Bosnia

-          Ekteparet ble drept av et medlem av en hemmelig serbisk gruppe, kalt den Svarte Hånd

-          Den Svarte Hånd ønsket at Østerrike-Ungarn skulle gi fra seg land til Serbia

-          Det var en 19-år gammel gutt som etter en rekke tilfeldigheter klarte å drepe ekteparet

-          Denne utløsende årsaken førte så til at alliansesystemet ble iverksatt.

De dypereliggende årsakene for første verdenskrig:

-          Industrialiseringen

-          Opprustningen

-          Nasjonalismen

-          Glorifiseringen av krig

-          En risikopreget utenrikspolitikk

-          Militære allianser

Krigens utvikling:

-          Østerrike-Ungarn angriper Serbia på grunn av drapet på tronfølgerne

-          Russland vil støtte Serbia på grunn av en tidligere avtale. Østerrike-Ungarn vet derfor at et angrep på Serbia også betyr krig mot Russland

-          Østerrike-Ungarn håper derfor på hjelp av Tyskland. Landene har hatt en avtale om å hjelpe hverandre i krig. Tyskland blir derfor med i krigen

-          Frankrike er redd for at Tyskland er blitt for sterk, og Frankrike går derfor sammen med Russland

-          Storbritannia var også redd for at Tyskland skulle bli for sterk og at de ikke lenger skulle være det sterkeste landet i verden. Derfor gikk Storbritannia sammen med Frankrike og Belgia. Dersom Tyskland angrep dem, skulle Storbritannia hjelpe dem. Tyskland angrep, og da var verdenskrigen i gang

En kjedereaksjon:

Østerrike-Ungarn mobiliserer:

-          Ultimatum Serbia

-          Russland støtter Serbia

Tysklands mobilisering mot Russland:

-          Fryktet tofrontskrig

-          Krevde at Russland og Frankrike ikke mobiliserte

Frankrike og Storbritannia mobiliserer:

-          Schlieffenplanen

-          Angrepet på Belgia

Schlieffenplanen:

-          Tyskland var redd for å måtte krige på to fronter

-          De tyske generalene lagde derfor en plan for å hindre at de måtte dele den tyske hæren i to

-          Tyskland ønsket å slå den franske hæren før Russland klarte å samle sin hær og marsjere til Tyskland

-          Den raskeste veien fra Tyskland til Frankrike var gjennom Belgia. Problemet av at Belgia var nøytral i krigen. Storbritannia godtok ikke at den tyske hæren skulle gå gjennom Belgia

Planen mislykkes:

-          Russland var raskere enn de tyske generalene hadde trodd

-          Tyskland fikk en tofrontskrig

-          Vestfronten lå delvis på fransk jord, og det ble dannet mil med skyttergraver

-          På østfronten var det flere store slag mellom tyske og russiske tropper

Vestfronten – en skyttergravskrig:

-          Skyttergravene var over 70 mil lange. De strakte seg fra Sveits til kysten av Belgia

-          Skyttergravene var bygd opp av sandsekker, og beskyttet av piggtråder

-          Det var store underjordiske rom og ganger. I disse bodde og kjempet over 4 millioner menn, periodevis i sørpe og med enorme rotter

Dette var krigens gang:

-          Østfront og vestfront

-          Kontinentalblokade og uinnskrenket ubåtkrigføring

-          USA kommer inn i krigen

Emne 4.1: Imperialisme

Cubas historie med fokus på koloniseringen og imperialismen 

 I dag kjenner vi Cuba som en karibisk øy med hvite strender og vakker natur. Vi har alle hørt om cubanske sigarer, og de fleste av oss har nok drømt oss vekk til denne perlen i det karibiske hav. Men Cuba er så mye mer enn palmesus og hvite strender, øyen har en lang historie som et offer for to stormakters imperialisme og kolonisering. Av dagens 11 millioner innbyggere, er hele 60 % av disse spanske etterkommere. Dette er på grunn av Spanias kolonisering av Cuba på begynnelsen av 1500-tallet.

Også USA har en fortid som en form for kolonimakt ovenfor Cuba. Forholdet mellom USA og Cuba har en historie som går tilbake til den tiden da USA gjentatte ganger ønsket å kjøpe Cuba av Det spanske imperiet. Da den spanske innflytelsen ebbet ut i Karibia tok USA gradvis over posisjonen som økonomisk og politisk dominerende over Cuba og med et stort flertall innenfor de utenlandske investeringene, kontroll over det meste som ble importert og eksportert, og med et sterkt grep om Cubas indre politiske forhold.

Som en følge av den kubanske revolusjonen i 1959 ble forholdene mellom de to statene sterkt forverret.

Til dags dato har forholdet vært preget av spenninger og konfrontasjoner. USA har sterke interesser i utviklingen på øya fordi man anser Cuba som liggende i USAs geografiske bakgård. USA har ikke formelle diplomatiske forbindelser med Cuba og har opprettholdt en embargo, altså et handelsforbud eller en blokade, som gjør det ulovlig for amerikanske selskaper å gjøre forretninger med Cuba. USA innførte dette handelsforbudet grunnet den kubanske nasjonaliseringen og har uttrykt at denne vil fortsette så lenge den kubanske regjeringen nekter å bevege seg mot demokrati og respekterer menneskerettighetene.  USA krever en tilbakevending til kapitalismen og et styresett ”frihetens land” kan akseptere.

Før dere får et innblikk i Cubas spennende historie, skal vi se på hva imperialisme og hva det vil si å kolonisere et annet land. Det er viktig å definere begreper imperialisme fordi det vil gi et bakteppe for å oppnå en dypere forståelse av Cubas historie. Imperialisme betyr at en stat forsøker å underlegge seg andre samfunn, og deretter forme dem i sitt eget samfunnsbilde. Helt opprinnelig ble imperialismen av mange betraktet som noe positivt. Altså skulle et sivilisert samfunn sivilisere andre mindre siviliserte samfunn. Begrepet kom ikke i bruk før 1885, og det var da knyttet sammen med det britiske koloniriket. Spania derimot startet sin kolonisering allerede på 1400-tallet, og som mange andre land i Latin-Amerika ble Cuba underlagt en kolonimakt, altså Spania.

Man sier gjerne at moderne kolonipolitikk begynte med de store oppdagelsene i annen halvdel av 1400-tallet. Europeerne kom da i kontakt med nye områder, ofte rike på råvarer, og som ikke var i stand til å yte særlig motstand mot den europeiske militærmakten. Bakgrunnen for å bringe områder under militær og politisk kontroll var for å sikre seg rikdommene som fantes i landet, men også for å bruke de innfødte som arbeidskraft. Disse interessene hadde også USA, og man kan derfor kalle USAs rolle på Cuba imperialistisk. 

Spørsmålene vi vil besvare i denne filmen blir derfor:

-          Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Cuba ble oppdaget i 1492, altså under Columbus første oppdagelsesreise. Spanias erobring av Cuba startet i 1509. Denne erobringen ble derimot svært kortvarig, dette skyldes at befolkningen ga lite motstand. Her må vi også trekke inn at Spania var nokså overlegen når det gjaldt militærmakt. Spania fant tidlig gullforekomster i Cuba, og det ble derfor lagt et økonomisk grunnlag for en videre kolonisering av Cuba. Cubanerne ble i tillegg brutalt fanget, og brukt som slaver i gruvene. I tillegg ble slaver fra Afrika innført allerede på 1500-tallet. Videre begynte Spania å anlegge byer og opprettet et føydalt samfunn. Det vil si et samfunn hvor makten var ujevnt fordelt, altså all makt lå hos en fåtallig elite. Cuba ble også benyttet som en base for videre ekspedisjoner, blant annet til Mexico. Spanjolene bygde store fort i Havanna for å beskytte rikdommene etter plyndringene i koloniene. Ikke nok med at det var store gullforekomster på Cuba, var det også andre råvarer som ble gjeldende. Det ble blant annet opprettet sukkerrørplantasjer, så det var ingen tvil om at det var store interesser for å beholde Cuba som koloni. Spania brukte mye av det økonomiske overskuddet fra koloniene til krigføring, og ikke til industrialisering. Dette førte senere til at koloniherredømmene gikk over til land der industrien var bedre utviklet.    

På 1700-tallet var Europa preget av skiftende maktforhold, og dette fikk da konsekvenser for Spanias stilling på Cuba. Det spanske aristokratiet begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Aristokratiet utviklet et maktapparat basert på militarisering. I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, men gjennom Versailles-traktaten i 1783 ble Cuba overlevert til Spania igjen. Rundt 1820 oppnådde mange spanske kolonier uavhengighet, dette gjaldt i midlertidig ikke Cuba. Grunnen til dette var at det cubanske aristokratiet fryktet at et opprør på øyen ville være verre enn spansk herredømme, i tillegg hadde det cubanske aristokratiet stor makt slik som det var. Uavhengighet ville i tillegg bety frigjøring av slavene, og dette var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba. I løpet av 1800-tallet oppstod det flere slaveopprør, og både USA og Mexico gjorde fremstøt for å ”kapre” Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene økte motsanden mot Spania, og det skjedde så et vendepunkt i uavhengighetsprosessen. I 1868 avviklet Carlos Manuel de Céspedes slaveriet ved sin egen sukkermølle, dette utløste opprør over hele øyet med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. I 1892 opprettet Jose Marti det cubanske revolusjonære partiet, og han fremstod som den fremste teoretiske lederen for et fritt Cuba.  I 1894 ble det startet en frigjøringskrig på Cuba og det tok ikke lang før USA begynte å blande seg inn i uavhengighetskrigen.

Da Cuba viste framgang i uavhengighetskrigen, tilbød den amerikanske presidenten William McKinley å kjøpe Cuba for 300 millioner dollar. Dette ble avslått av Spania, og da det amerikanske slagskipet USS ”Maine” eksploderte og sank i 1989 fikk Spania skylden, noe som ble den utløsende faktoren for den spansk-amerikanske krigen. USA vant krigen litt over syv måneder senere, og 10. desember 1898 ble Paris-avtalen undertegnet, en avtale som blant annet gikk ut på at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA. Avtalen gjorde slutt på Spania som kolonimakt i Latin-Amerika og markerte begynnelsen en epoke der USA etter hvert utviklet en imperialistisk dominans i Latin-Amerika og Stillehavet. I tillegg skulle tiden etter Paris-avtalen og frem til den cubanske revolusjonen bli en tid der USA fikk et godt grep rundt Cubas økonomi og politikk.  

I 1901 fikk Cuba en egen grunnlov, og i 1902 en begrenset status som republikk. Med grunnloven kom Platt-tillegget, et tillegg foreslått av senator Orville Platt. Et sitat fra Platt viser tydelig hvordan USA så på Cuba etter krigen: ”cubanerne er som barn, og er derfor ikke selv i stand til å skape en stabil regjering på Cuba”. Ved Platt-tillegget fikk blant annet USA lovfestet retten til å intervenere og eventuelt okkupere Cuba hvis utviklingen i landet gikk i mot USAs politiske eller økonomiske interesser. Platt-tillegget skulle formelt vare til fram til 1933, men det skulle vise seg at USA ville benytte det opp til flere ganger de neste 60 årene. Cuba skulle også leie ut Guantánamo til amerikansk marinebase og fikk ikke lov til å inngå avtaler med andre land enn USA. I tillegg ble sukkerproduksjonen fullstendig tilrettelagt det amerikanske markedet.

I 1906 ble Cuba okkupert av USA på grunn av politiske opprør, en okkupasjon som skulle vare fram til 1909. Målet var å hindre indre konflikter på øyen, beskytte USAs økonomiske interesser og sikre frie valg. I 1912 blandet USA seg inn på nytt, og sendte soldater til Cuba for å slå ned på svarte cubaners opprør mot rasediskriminering. USA sendte igjen soldater til Cuba i 1917 for å blant annet sørge for at sukkerproduksjonen gikk som den skulle. Soldatene var høyst upopulære, men ble på Cuba helt fram til 1922. I 1925 ble Gerardo Machado valgt til president. Han utviklet seg etter hvert til å bli svært korrupt, og i 1930 opphevet han grunnloven og innførte pressesensur og hemmelig politi. Samtidig ble Cuba under forbundstiden et svært populært feriemål for rike amerikanere, og det ble etablert en rekke hoteller og kasinoer på øyen. I tillegg ble Cuba et fristed for amerikansk mafia der de etter hvert gikk fra produksjon av alkohol og smugling til kasinodrift, gambling, hoteller og prostitusjon. I 1926 eide amerikanske selskaper 60 % av den kubanske sukkerindustrien der 95 % av eksporten også gikk til USA.

I 1933 var det store konfrontasjoner mellom Machados regjering og den politiske opposisjonen, og det hele endte med at næringsforholdene til slutt ble så dårlige mellom Cuba og USA at USA igjen grep inn i landet. USA krevde at Machado umiddeltbart skulle tre av som president, og Carlos Manuel de Céspedes ble innsatt som president av amerikanerne. Mangel på aksept av en president var satt inn av USA, i tillegg til konflikter og kaos i landet gjorde i midlertidig at Céspedes kun ble sittende som president i 22 dager. Ledet av sersjant Fulgencio Batista skjedde det et statskupp kalt ”sersjantopprøret” der Batista ble stabssjef for hæren. I frykt å miste allierte på Cuba ga Batista etter og utnevnte Ramón Grau San Martín til president. han la seg raskt på en nasjonalistisk og sosialdemokratisk linje, noe USA likte dårlig. Blant annet krevde han å fjerne Platt-tillegget siden det egentlig bare skulle gjelde til 1933. USAs daværende president Roosevelt nektet å godta dette og valgte derfor å ikke anerkjenne Grau som president. Han oppfordret Cubas opposisjonelle til å utføre et nytt statskupp, og knapt 100 dager etter at Grau ble innsatt som president avsatte Batista presidenten og innsatte en ny president kalt Carlos Hevía y de los Reyes. I realiteten styrte Batista presidentembetet og ble en av USAs fremste støttespillere der han sørget for at den kubanske økonomien ytterligere ble underlagt amerikanske interesser. I 1940 ble han Cubas folkevalgte president og styrte landet frem til 1944 etter et mislykket valg. I 1952 utførte han igjen et statskupp og proklamerte seg selv som president. Korrupsjon, mafia og et inntog av amerikanske turister gjorde at misnøyen økt og økte, og Batista fikk etter hvert mange motstandere. En av dem var Fidel Castro, en mann som skulle endre forholdet mellom USA og Cuba drastisk. 26. Juli 1953 stod juristen Fidel Castro i spissen for det mislykkede angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba. Angrepet ga derimot inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse kalt 26. Juli- bevegelsen. I 1959 rykket Castros geriljahær inn i Havana med hjelp fra Che Guevara, styrtet Batista og innsatte Fidel Castro som president.

 Den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower anerkjente offisielt den nye kubanske regjerningen etter at revolusjonen hadde veltet Batistas regjering, men forholdet mellom USA og den nye regjerningen på Cuba ble raskt dårligere da USA oppdaget at de ikke fikk fortsette sin dominerende rolle i Cubas indre anliggender.  Bekymringen økte med Cubas jordbruksreformer og nasjonalisering av amerikanskeid industri. Fidel hadde blitt kjent med bøndene under revolusjonen, og sammen gjennomførte de en revolusjonær jordreform i 1959, samtidig som de gjennomførte en omfattende nasjonalisering av banker, oljeraffinerier og luksushoteller, hvor den amerikanske kapital hadde vært avgjørende. Den amerikanske regjerningen reagerte og kalte det cubanske styret for kommunistisk.Deretter fulgte en lang rekke sanksjoner mot Cuba: USA innførte en embargo eller boikott mot Cuba og stoppet dermed blant annet importen av cubansk sukker.  Under press fra USA ble Cuba ekskludert fra OAS, en organisasjon av amerikanske stater. I kontekst av den kalde krigen var Cubas regjering nødt til å finne allierte og bryte isolasjonen. Cuba fant støtte hos den tidligere Sovjetunionen.

På denne tid hadde John F. Kennedy blitt valgt som ny amerikansk president. I hans tid opplevde USA, og særlig eksilkubanere i USA, et ydmykende nederlag i april 1961 under den såkalte invasjonen av Grisebukta. Dette var et mislykket forsøk på å invadere Sør-Cuba og styrte Fidel Castros regjering med CIA-trente eksilcubanere med større fra Amerikas forente staters regjerning. Planen ble iverksatt i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy ble De forente staters president. De cubanske styrkene beseiret invasjonsstyrkene i løpet av tre dager.  Fidel Castro sa senere at man ikke kan beskylde president Kennedy for invasjonen siden den var planlagt av regimet til president Eisenhower.

USA starter deretter ”Det kubanske prosjektet”, et koordinert program bestående av politisk, psykologisk og militær sabotasje som involverte etterretningsoperasjoner foruten også attentatforsøk og mord på viktige politiske ledere på Cuba. Det kubanske prosjektet innebar også ideer om å angripe mål på det amerikanske fastlandet, kidnappe eller drepe kubanske flyktninger og deretter legge skylden på Cuba med den hensikt å få støtte blant amerikanere for militære aksjoner mot Cuba.  En rapport fra en amerikansk etterretningskomité bekreftet senere åtte forsøk på å drepe Castro mellom 1960 og 1965.

Sovjetunionen fortsatte å kjøpe Cubas sukker til daværende markedspriser og bakket dermed opp landets sosialistiske kurs. Cuba ble på et vis avhengig av Sovjetunionen, og denne avhengigheten kom til å prege Cubas utvikling på flere områder, spesielt i forbindelse med det økonomiske, ideologiske og politiske system. Som et ledd i den Kalde Krigen ble den sovjetiske og den cubanske regjeringen enige om å plassere atommissiler på Cuba. I det store perspektiv var dette Sovjetunionens forsøk på å matche USA i den kalde krigens terrorbalanse, men sett fra Havanna og Cubas side var det for å avverge en ny amerikanskstøttet invasjon. Som et resultat nådde spenningen mellom Cuba og USA et høydepunkt i situasjonen som senere har blitt kalt Cubakrisen. Cubakrisen fant sted i 1962 og var mellom Sovjetunionen og Cuba på den ene siden og USA på den andre. Den mest anspente perioden begynte den 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis på sovjetiske installasjoner for avfyring av atomvåpen.  Til slutt lykkes det den amerikanske regjering å presse Sovjetunionen til å fjerne missilene. Samtidig måtte USA trekke tilbake sine atommissiler fra Tyrkia og Italia, og forplikte seg til å ikke angripe Cuba.  Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle sg til en atomkrig, men gjennom diplomati ble krig unngått. Den sovjetiske regjering fjernet dem uten å diskutere saken med den cubanske regjering. Cuba var kun en liten brikke i USA og Sovjets maktkamp.

Under Carter-administrasjonen fra 1977 til 1981 var det en oppmykning i forholdet, men Reagan og Bush sørget for innskjerpelser.  Dette skjedde blant annet i form av reiserestriksjoner.

I juli 2006 overførte Fidel Castro midlertidig sine presidentplikter til sin bror, Raul Castro. 24. februar 2008 valgte den cubanske nasjonalforsamlingen Raul Castro til president.  Raul innledet en forsiktig liberalisering, umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot bl.a. å eie mobiltelefoner og andre forbruksartikler, samt å overnatte på hotell. Også gjeldende ytringsfrihet og de øvrige menneskerettigheter som kubanske myndigheter er blitt anklaget for å bryte så man en forsiktig oppmykning. Et aktuelt spørsmål i det epokeskiftet Fidel Castros avgang innebærer, er hvordan landet vil effektivisere økonomien uten at partiet mister grepet. 

I de senere år har det vært en oppmykning i forholdet mellom USA og Cuba ved at Obama lettet på restriksjoner og innførte en mindre streng politikk overfor Cuba.  I mars 2009 signerte USAs president Barack Obama en lov som lettet på en del økonomiske sanksjoner overfor Cuba, i tillegg til at den lettet på reiserestriksjonene for kubansk-amerikanere. Vedtakene innebar en betydelig oppmykning av blokaden mot det sosialistiske landet som hadde vart i 50 år. Presidents talsmann uttalte at presidenten gjerne vil se større frihet for det kubanske folket. Dette er et tiltak som han kan og har iverksatt for å bidra til at informasjonsstrømmen åpnes. Det hvite hus oppfordret samtidig Cubas ledelse om å gjøre mer for å åpne landet. Fidel Castro uttalte i kubanske medier at Obama administrasjon lettet noen ”avskyelige restriksjoner” på reiser for kubansk-amerikanere, men la til at beslutningen ikke inneholdt et ord om å lette handelsblokaden mot landet. Castro sier at Cuba ikke ønsker veldedighet, men en slutt på blokaden.

Nåværende handelsrestriksjoner sier at eksport fra USA til Cuba innenfor matindustri og medisinprodukter er tillatt ved behørig lisens og tillatelser fra handels- og finansdepartementene. I 2008 slo viseutenriksministeren fast at den amerikanske embargo eller boikott av Cuba ville fortsette til tross for at Fidel Castro har gått av som Cubas leder.

Konklusjon:

-          Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Som dere nå har sett, er det mye som gjorde Cuba attraktiv for spansk kolonisering. Gullforekomster og råvarer som sukker var særlig attraktivt, og i tillegg kunne spanjolene bruke cubanerne som billig arbeidskraft i gruvene og på plantasjene.  Når det gjelder hvordan man kan si Cuba ble kolonisert av USA, kan man på mange måter si at USA ”koloniserte” Cuba på en utradisjonell måte. Vanligvis forbinder man kolonisering med et land som tydelig styrer et land over lang tid, men når det gjelder Cuba, har landet også en historie med en del selvstyre. Likevel gjorde Platt-tillegget som ble innført sammen med den cubanske grunnloven i 1901 at USA hadde stor politisk og økonomisk kontroll over Cuba. Dette gjorde at USA fra begynnelsen av 1900-tallet til begynnelsen av 60-tallet en rekke gager har okkupert Cuba. I tillegg har Cuba en historie med mange korrupte ledere der spesielt Batista samarbeidet mye med USA for å tilrettelegge den kubanske økonomien etter amerikanske interesser. Ved at USA da har hatt stor kontroll over cubansk politikk og økonomi, i tillegg til at landet på mange måter har utnyttet Cubas ressurser og arealer, kan man på mange måter si at Cuba ble kolonisert av USA. Forholdet endret seg drastisk etter den cubanske revolusjonen som også resulterte i at USA opprettet en embargo mot Cuba. Forholdet ble bare ble enda verre da Cuba begynte å samarbeide med Sovjetunionen. I dag er forholdet mellom Cuba og USA fortsatt spent, og USA har fortsatt ikke opphevet mange av handelsrestriksjonene mot Cuba.