søndag 24. februar 2013

Emne 7.2: Milorg

Milorg (dannet av ordene militær organisasjon) var navnet på den militære motstandsorganisasjonen i det okkuperte Norske området i perioden 1940-1945. I 1941 ble Milorg anerkjent av regjeringen og lagt direkte under Hærens overkommando. Formålet til Milorg var å arbeide for frigjøring av Norge, og støtte en eventuell invasjon av de allierte. Virksomhetens art, omfang og mer presise målsettinger måtte rette seg etter krigens gang ute og de praktiske muligheter hjemme. Videre var Milorg en slags paraplyorganisasjon for alle som drev med militær forberedelse til frigjøringskampen. Disse gruppene skulle underordne seg organisasjonen, og være stående under militær kommando. Milorg opparbeidet seg etter hvert en styrke på hele 55 000 menn.

Opprettelsen:
Det hele startet som en utvikling rundt 1940 hvor mange etter det militære nederlaget i 1940 hadde gjemt unna våpen og alliert seg i mindre enheter. I tillegg ble det dannet grupper med utgangspunkt i blant annet lokale idrettslag. Etter hvert utviklet samarbeidet seg lokalt, og om høsten 1940 startet arbeidet med å bygge en landsomfattende motstandsorganisasjon. Navnet begynte med ”Organisasjonen”, men ble også kalt R-gruppen. Etter hvert ble gruppen organisert som de fem ”kamporganisasjonene”. I begynnelsen var det mange forvirringer, og da spesielt om kommandolinjene fra alliert hold. Det trengtes en avklaring av spørsmål som omhandlet sabotasje, bevæpning og annet. Dette var bakgrunnen for at regjeringen sendte et telegram i 1941 hvor det stod følgende: ”Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet…”. På den måten ble Milorg lagt under det norske forsvaret, og Milorg var et faktum.  


Alliert samarbeid:
Under okkupasjonen hadde Norge mye kommunikasjon med Storbritannia, både via Stockholm, luftveien over Nordsjøen og ved hjelp av hemmelige radiosendere. Ved kapitulasjonen var hele 69 hemmelige sendere i arbeid. I den andre halvdelen av krigen, og da spesielt det siste året, ble det satt i gang store styrker for å bringe frem våpen, utrustning, personell og annet utstyr. Dette skjedde via over 1 100 britiske og amerikanske innflygninger med mer enn 700 vellykkete nedslipp. 



Veien mot tysk kapitulasjon/krigens sluttfase:

I 1943 bestemte de allierte seg for å ta sikte på å avgjøre krigen på kontinentet, det vil si uten en invasjon i Norge. Da fikk Milorg direktiv om å innstille seg på de oppgavene som da ville melde seg ved tysk kapitulasjon i Norge. Organisasjonen skulle opprettholde en ro og orde, og hindre ødeleggelser av norske verdier som for eksempel bedrifter, kommunikasjoner, og de skulle assistere de norske og allierte styrker som kom inn i landet. Ved slutten av krigen var det rundt 350 000 tyske soldater i det okkuperte Norge. Milorg fikk tillatelse til å gå til aksjon mot troppetransporter, og utvidet videre adgangen til sabotasjeaksjoner. Fra og med august 1944 steg aksjonsvirksomheten voldsomt. Milorg satt i gang sabotasjehandlinger nærmest hver eneste dag.

Sentralledelsen (Milorgs høyeste instans) hadde instruert resten av organisasjonen, i tillegg til hjemmestyrkene, at de skulle opptre etter folkerettens regler, med tydelige kjennetegn, og med ordnede kommandoforhold. I 1945 ble det av prinsipp avgjort at Milorg fra nå av skulle behandles som en militær enhet. Tysk politi fortsatte likevel med torturhandlinger mot jegerne. I kapitulasjonsdagene mobiliserte Hjemmestyrkene ca. 48 000 mennesker, og da en vesentlig del fra Milorg. Milorg viste seg videre å bli grunnstammen i Heimevernet etter krigen.