Emne 4.1: Imperialisme

Cubas historie med fokus på koloniseringen og imperialismen 

 I dag kjenner vi Cuba som en karibisk øy med hvite strender og vakker natur. Vi har alle hørt om cubanske sigarer, og de fleste av oss har nok drømt oss vekk til denne perlen i det karibiske hav. Men Cuba er så mye mer enn palmesus og hvite strender, øyen har en lang historie som et offer for to stormakters imperialisme og kolonisering. Av dagens 11 millioner innbyggere, er hele 60 % av disse spanske etterkommere. Dette er på grunn av Spanias kolonisering av Cuba på begynnelsen av 1500-tallet.

Også USA har en fortid som en form for kolonimakt ovenfor Cuba. Forholdet mellom USA og Cuba har en historie som går tilbake til den tiden da USA gjentatte ganger ønsket å kjøpe Cuba av Det spanske imperiet. Da den spanske innflytelsen ebbet ut i Karibia tok USA gradvis over posisjonen som økonomisk og politisk dominerende over Cuba og med et stort flertall innenfor de utenlandske investeringene, kontroll over det meste som ble importert og eksportert, og med et sterkt grep om Cubas indre politiske forhold.

Som en følge av den kubanske revolusjonen i 1959 ble forholdene mellom de to statene sterkt forverret.

Til dags dato har forholdet vært preget av spenninger og konfrontasjoner. USA har sterke interesser i utviklingen på øya fordi man anser Cuba som liggende i USAs geografiske bakgård. USA har ikke formelle diplomatiske forbindelser med Cuba og har opprettholdt en embargo, altså et handelsforbud eller en blokade, som gjør det ulovlig for amerikanske selskaper å gjøre forretninger med Cuba. USA innførte dette handelsforbudet grunnet den kubanske nasjonaliseringen og har uttrykt at denne vil fortsette så lenge den kubanske regjeringen nekter å bevege seg mot demokrati og respekterer menneskerettighetene.  USA krever en tilbakevending til kapitalismen og et styresett ”frihetens land” kan akseptere.

Før dere får et innblikk i Cubas spennende historie, skal vi se på hva imperialisme og hva det vil si å kolonisere et annet land. Det er viktig å definere begreper imperialisme fordi det vil gi et bakteppe for å oppnå en dypere forståelse av Cubas historie. Imperialisme betyr at en stat forsøker å underlegge seg andre samfunn, og deretter forme dem i sitt eget samfunnsbilde. Helt opprinnelig ble imperialismen av mange betraktet som noe positivt. Altså skulle et sivilisert samfunn sivilisere andre mindre siviliserte samfunn. Begrepet kom ikke i bruk før 1885, og det var da knyttet sammen med det britiske koloniriket. Spania derimot startet sin kolonisering allerede på 1400-tallet, og som mange andre land i Latin-Amerika ble Cuba underlagt en kolonimakt, altså Spania.

Man sier gjerne at moderne kolonipolitikk begynte med de store oppdagelsene i annen halvdel av 1400-tallet. Europeerne kom da i kontakt med nye områder, ofte rike på råvarer, og som ikke var i stand til å yte særlig motstand mot den europeiske militærmakten. Bakgrunnen for å bringe områder under militær og politisk kontroll var for å sikre seg rikdommene som fantes i landet, men også for å bruke de innfødte som arbeidskraft. Disse interessene hadde også USA, og man kan derfor kalle USAs rolle på Cuba imperialistisk. 

Spørsmålene vi vil besvare i denne filmen blir derfor:

-          Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Cuba ble oppdaget i 1492, altså under Columbus første oppdagelsesreise. Spanias erobring av Cuba startet i 1509. Denne erobringen ble derimot svært kortvarig, dette skyldes at befolkningen ga lite motstand. Her må vi også trekke inn at Spania var nokså overlegen når det gjaldt militærmakt. Spania fant tidlig gullforekomster i Cuba, og det ble derfor lagt et økonomisk grunnlag for en videre kolonisering av Cuba. Cubanerne ble i tillegg brutalt fanget, og brukt som slaver i gruvene. I tillegg ble slaver fra Afrika innført allerede på 1500-tallet. Videre begynte Spania å anlegge byer og opprettet et føydalt samfunn. Det vil si et samfunn hvor makten var ujevnt fordelt, altså all makt lå hos en fåtallig elite. Cuba ble også benyttet som en base for videre ekspedisjoner, blant annet til Mexico. Spanjolene bygde store fort i Havanna for å beskytte rikdommene etter plyndringene i koloniene. Ikke nok med at det var store gullforekomster på Cuba, var det også andre råvarer som ble gjeldende. Det ble blant annet opprettet sukkerrørplantasjer, så det var ingen tvil om at det var store interesser for å beholde Cuba som koloni. Spania brukte mye av det økonomiske overskuddet fra koloniene til krigføring, og ikke til industrialisering. Dette førte senere til at koloniherredømmene gikk over til land der industrien var bedre utviklet.    

På 1700-tallet var Europa preget av skiftende maktforhold, og dette fikk da konsekvenser for Spanias stilling på Cuba. Det spanske aristokratiet begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Aristokratiet utviklet et maktapparat basert på militarisering. I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, men gjennom Versailles-traktaten i 1783 ble Cuba overlevert til Spania igjen. Rundt 1820 oppnådde mange spanske kolonier uavhengighet, dette gjaldt i midlertidig ikke Cuba. Grunnen til dette var at det cubanske aristokratiet fryktet at et opprør på øyen ville være verre enn spansk herredømme, i tillegg hadde det cubanske aristokratiet stor makt slik som det var. Uavhengighet ville i tillegg bety frigjøring av slavene, og dette var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba. I løpet av 1800-tallet oppstod det flere slaveopprør, og både USA og Mexico gjorde fremstøt for å ”kapre” Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene økte motsanden mot Spania, og det skjedde så et vendepunkt i uavhengighetsprosessen. I 1868 avviklet Carlos Manuel de Céspedes slaveriet ved sin egen sukkermølle, dette utløste opprør over hele øyet med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. I 1892 opprettet Jose Marti det cubanske revolusjonære partiet, og han fremstod som den fremste teoretiske lederen for et fritt Cuba.  I 1894 ble det startet en frigjøringskrig på Cuba og det tok ikke lang før USA begynte å blande seg inn i uavhengighetskrigen.

Da Cuba viste framgang i uavhengighetskrigen, tilbød den amerikanske presidenten William McKinley å kjøpe Cuba for 300 millioner dollar. Dette ble avslått av Spania, og da det amerikanske slagskipet USS ”Maine” eksploderte og sank i 1989 fikk Spania skylden, noe som ble den utløsende faktoren for den spansk-amerikanske krigen. USA vant krigen litt over syv måneder senere, og 10. desember 1898 ble Paris-avtalen undertegnet, en avtale som blant annet gikk ut på at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA. Avtalen gjorde slutt på Spania som kolonimakt i Latin-Amerika og markerte begynnelsen en epoke der USA etter hvert utviklet en imperialistisk dominans i Latin-Amerika og Stillehavet. I tillegg skulle tiden etter Paris-avtalen og frem til den cubanske revolusjonen bli en tid der USA fikk et godt grep rundt Cubas økonomi og politikk.  

I 1901 fikk Cuba en egen grunnlov, og i 1902 en begrenset status som republikk. Med grunnloven kom Platt-tillegget, et tillegg foreslått av senator Orville Platt. Et sitat fra Platt viser tydelig hvordan USA så på Cuba etter krigen: ”cubanerne er som barn, og er derfor ikke selv i stand til å skape en stabil regjering på Cuba”. Ved Platt-tillegget fikk blant annet USA lovfestet retten til å intervenere og eventuelt okkupere Cuba hvis utviklingen i landet gikk i mot USAs politiske eller økonomiske interesser. Platt-tillegget skulle formelt vare til fram til 1933, men det skulle vise seg at USA ville benytte det opp til flere ganger de neste 60 årene. Cuba skulle også leie ut Guantánamo til amerikansk marinebase og fikk ikke lov til å inngå avtaler med andre land enn USA. I tillegg ble sukkerproduksjonen fullstendig tilrettelagt det amerikanske markedet.

I 1906 ble Cuba okkupert av USA på grunn av politiske opprør, en okkupasjon som skulle vare fram til 1909. Målet var å hindre indre konflikter på øyen, beskytte USAs økonomiske interesser og sikre frie valg. I 1912 blandet USA seg inn på nytt, og sendte soldater til Cuba for å slå ned på svarte cubaners opprør mot rasediskriminering. USA sendte igjen soldater til Cuba i 1917 for å blant annet sørge for at sukkerproduksjonen gikk som den skulle. Soldatene var høyst upopulære, men ble på Cuba helt fram til 1922. I 1925 ble Gerardo Machado valgt til president. Han utviklet seg etter hvert til å bli svært korrupt, og i 1930 opphevet han grunnloven og innførte pressesensur og hemmelig politi. Samtidig ble Cuba under forbundstiden et svært populært feriemål for rike amerikanere, og det ble etablert en rekke hoteller og kasinoer på øyen. I tillegg ble Cuba et fristed for amerikansk mafia der de etter hvert gikk fra produksjon av alkohol og smugling til kasinodrift, gambling, hoteller og prostitusjon. I 1926 eide amerikanske selskaper 60 % av den kubanske sukkerindustrien der 95 % av eksporten også gikk til USA.

I 1933 var det store konfrontasjoner mellom Machados regjering og den politiske opposisjonen, og det hele endte med at næringsforholdene til slutt ble så dårlige mellom Cuba og USA at USA igjen grep inn i landet. USA krevde at Machado umiddeltbart skulle tre av som president, og Carlos Manuel de Céspedes ble innsatt som president av amerikanerne. Mangel på aksept av en president var satt inn av USA, i tillegg til konflikter og kaos i landet gjorde i midlertidig at Céspedes kun ble sittende som president i 22 dager. Ledet av sersjant Fulgencio Batista skjedde det et statskupp kalt ”sersjantopprøret” der Batista ble stabssjef for hæren. I frykt å miste allierte på Cuba ga Batista etter og utnevnte Ramón Grau San Martín til president. han la seg raskt på en nasjonalistisk og sosialdemokratisk linje, noe USA likte dårlig. Blant annet krevde han å fjerne Platt-tillegget siden det egentlig bare skulle gjelde til 1933. USAs daværende president Roosevelt nektet å godta dette og valgte derfor å ikke anerkjenne Grau som president. Han oppfordret Cubas opposisjonelle til å utføre et nytt statskupp, og knapt 100 dager etter at Grau ble innsatt som president avsatte Batista presidenten og innsatte en ny president kalt Carlos Hevía y de los Reyes. I realiteten styrte Batista presidentembetet og ble en av USAs fremste støttespillere der han sørget for at den kubanske økonomien ytterligere ble underlagt amerikanske interesser. I 1940 ble han Cubas folkevalgte president og styrte landet frem til 1944 etter et mislykket valg. I 1952 utførte han igjen et statskupp og proklamerte seg selv som president. Korrupsjon, mafia og et inntog av amerikanske turister gjorde at misnøyen økt og økte, og Batista fikk etter hvert mange motstandere. En av dem var Fidel Castro, en mann som skulle endre forholdet mellom USA og Cuba drastisk. 26. Juli 1953 stod juristen Fidel Castro i spissen for det mislykkede angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba. Angrepet ga derimot inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse kalt 26. Juli- bevegelsen. I 1959 rykket Castros geriljahær inn i Havana med hjelp fra Che Guevara, styrtet Batista og innsatte Fidel Castro som president.

 Den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower anerkjente offisielt den nye kubanske regjerningen etter at revolusjonen hadde veltet Batistas regjering, men forholdet mellom USA og den nye regjerningen på Cuba ble raskt dårligere da USA oppdaget at de ikke fikk fortsette sin dominerende rolle i Cubas indre anliggender.  Bekymringen økte med Cubas jordbruksreformer og nasjonalisering av amerikanskeid industri. Fidel hadde blitt kjent med bøndene under revolusjonen, og sammen gjennomførte de en revolusjonær jordreform i 1959, samtidig som de gjennomførte en omfattende nasjonalisering av banker, oljeraffinerier og luksushoteller, hvor den amerikanske kapital hadde vært avgjørende. Den amerikanske regjerningen reagerte og kalte det cubanske styret for kommunistisk.Deretter fulgte en lang rekke sanksjoner mot Cuba: USA innførte en embargo eller boikott mot Cuba og stoppet dermed blant annet importen av cubansk sukker.  Under press fra USA ble Cuba ekskludert fra OAS, en organisasjon av amerikanske stater. I kontekst av den kalde krigen var Cubas regjering nødt til å finne allierte og bryte isolasjonen. Cuba fant støtte hos den tidligere Sovjetunionen.

På denne tid hadde John F. Kennedy blitt valgt som ny amerikansk president. I hans tid opplevde USA, og særlig eksilkubanere i USA, et ydmykende nederlag i april 1961 under den såkalte invasjonen av Grisebukta. Dette var et mislykket forsøk på å invadere Sør-Cuba og styrte Fidel Castros regjering med CIA-trente eksilcubanere med større fra Amerikas forente staters regjerning. Planen ble iverksatt i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy ble De forente staters president. De cubanske styrkene beseiret invasjonsstyrkene i løpet av tre dager.  Fidel Castro sa senere at man ikke kan beskylde president Kennedy for invasjonen siden den var planlagt av regimet til president Eisenhower.

USA starter deretter ”Det kubanske prosjektet”, et koordinert program bestående av politisk, psykologisk og militær sabotasje som involverte etterretningsoperasjoner foruten også attentatforsøk og mord på viktige politiske ledere på Cuba. Det kubanske prosjektet innebar også ideer om å angripe mål på det amerikanske fastlandet, kidnappe eller drepe kubanske flyktninger og deretter legge skylden på Cuba med den hensikt å få støtte blant amerikanere for militære aksjoner mot Cuba.  En rapport fra en amerikansk etterretningskomité bekreftet senere åtte forsøk på å drepe Castro mellom 1960 og 1965.

Sovjetunionen fortsatte å kjøpe Cubas sukker til daværende markedspriser og bakket dermed opp landets sosialistiske kurs. Cuba ble på et vis avhengig av Sovjetunionen, og denne avhengigheten kom til å prege Cubas utvikling på flere områder, spesielt i forbindelse med det økonomiske, ideologiske og politiske system. Som et ledd i den Kalde Krigen ble den sovjetiske og den cubanske regjeringen enige om å plassere atommissiler på Cuba. I det store perspektiv var dette Sovjetunionens forsøk på å matche USA i den kalde krigens terrorbalanse, men sett fra Havanna og Cubas side var det for å avverge en ny amerikanskstøttet invasjon. Som et resultat nådde spenningen mellom Cuba og USA et høydepunkt i situasjonen som senere har blitt kalt Cubakrisen. Cubakrisen fant sted i 1962 og var mellom Sovjetunionen og Cuba på den ene siden og USA på den andre. Den mest anspente perioden begynte den 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis på sovjetiske installasjoner for avfyring av atomvåpen.  Til slutt lykkes det den amerikanske regjering å presse Sovjetunionen til å fjerne missilene. Samtidig måtte USA trekke tilbake sine atommissiler fra Tyrkia og Italia, og forplikte seg til å ikke angripe Cuba.  Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle sg til en atomkrig, men gjennom diplomati ble krig unngått. Den sovjetiske regjering fjernet dem uten å diskutere saken med den cubanske regjering. Cuba var kun en liten brikke i USA og Sovjets maktkamp.

Under Carter-administrasjonen fra 1977 til 1981 var det en oppmykning i forholdet, men Reagan og Bush sørget for innskjerpelser.  Dette skjedde blant annet i form av reiserestriksjoner.

I juli 2006 overførte Fidel Castro midlertidig sine presidentplikter til sin bror, Raul Castro. 24. februar 2008 valgte den cubanske nasjonalforsamlingen Raul Castro til president.  Raul innledet en forsiktig liberalisering, umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot bl.a. å eie mobiltelefoner og andre forbruksartikler, samt å overnatte på hotell. Også gjeldende ytringsfrihet og de øvrige menneskerettigheter som kubanske myndigheter er blitt anklaget for å bryte så man en forsiktig oppmykning. Et aktuelt spørsmål i det epokeskiftet Fidel Castros avgang innebærer, er hvordan landet vil effektivisere økonomien uten at partiet mister grepet. 

I de senere år har det vært en oppmykning i forholdet mellom USA og Cuba ved at Obama lettet på restriksjoner og innførte en mindre streng politikk overfor Cuba.  I mars 2009 signerte USAs president Barack Obama en lov som lettet på en del økonomiske sanksjoner overfor Cuba, i tillegg til at den lettet på reiserestriksjonene for kubansk-amerikanere. Vedtakene innebar en betydelig oppmykning av blokaden mot det sosialistiske landet som hadde vart i 50 år. Presidents talsmann uttalte at presidenten gjerne vil se større frihet for det kubanske folket. Dette er et tiltak som han kan og har iverksatt for å bidra til at informasjonsstrømmen åpnes. Det hvite hus oppfordret samtidig Cubas ledelse om å gjøre mer for å åpne landet. Fidel Castro uttalte i kubanske medier at Obama administrasjon lettet noen ”avskyelige restriksjoner” på reiser for kubansk-amerikanere, men la til at beslutningen ikke inneholdt et ord om å lette handelsblokaden mot landet. Castro sier at Cuba ikke ønsker veldedighet, men en slutt på blokaden.

Nåværende handelsrestriksjoner sier at eksport fra USA til Cuba innenfor matindustri og medisinprodukter er tillatt ved behørig lisens og tillatelser fra handels- og finansdepartementene. I 2008 slo viseutenriksministeren fast at den amerikanske embargo eller boikott av Cuba ville fortsette til tross for at Fidel Castro har gått av som Cubas leder.

Konklusjon:

-          Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Som dere nå har sett, er det mye som gjorde Cuba attraktiv for spansk kolonisering. Gullforekomster og råvarer som sukker var særlig attraktivt, og i tillegg kunne spanjolene bruke cubanerne som billig arbeidskraft i gruvene og på plantasjene.  Når det gjelder hvordan man kan si Cuba ble kolonisert av USA, kan man på mange måter si at USA ”koloniserte” Cuba på en utradisjonell måte. Vanligvis forbinder man kolonisering med et land som tydelig styrer et land over lang tid, men når det gjelder Cuba, har landet også en historie med en del selvstyre. Likevel gjorde Platt-tillegget som ble innført sammen med den cubanske grunnloven i 1901 at USA hadde stor politisk og økonomisk kontroll over Cuba. Dette gjorde at USA fra begynnelsen av 1900-tallet til begynnelsen av 60-tallet en rekke gager har okkupert Cuba. I tillegg har Cuba en historie med mange korrupte ledere der spesielt Batista samarbeidet mye med USA for å tilrettelegge den kubanske økonomien etter amerikanske interesser. Ved at USA da har hatt stor kontroll over cubansk politikk og økonomi, i tillegg til at landet på mange måter har utnyttet Cubas ressurser og arealer, kan man på mange måter si at Cuba ble kolonisert av USA. Forholdet endret seg drastisk etter den cubanske revolusjonen som også resulterte i at USA opprettet en embargo mot Cuba. Forholdet ble bare ble enda verre da Cuba begynte å samarbeide med Sovjetunionen. I dag er forholdet mellom Cuba og USA fortsatt spent, og USA har fortsatt ikke opphevet mange av handelsrestriksjonene mot Cuba. 

Emne 3.4: Demokratiutvikling i Norge

I løpet av 1800-tallet gikk Norge gjennom store endringer. Disse endringene førte til en gradvis demokratisering av landet Norge, vi fikk altså et folkestyre. Demokratiet ble utviklet på bakgrunn av en rekke smårevolusjoner, blant annet innen politikk, det sosiale, økonomiske og det kulturelle. Norge var til å begynne med innlemmet i det dansk-norske eneveldet, med et sentrum i København, men i løpet av hundre skulle mye endre seg. Så hvorfor gjennomgikk Norge en demokratiutvikling, og på hvilken måte førte denne utviklingen fremover?

Det første vi må ta for oss er forholdene ellers i Europa. I forkant av 1814, da vi fikk vår grunnlov, herjet det en krig betegnet som napoleonskrigene. Dette fikk store følger for Norge. I 1807 var Danmark-Norge en av de få gjenværende nøytrale statene, denne nøytraliteten ble stadig mer presset. I 1807 valgte Storbritannia å angripe København og rane hele den dansk-norske flåten. På denne måten ble Danmark-Norge trukket med på Napoleons side (Frankrike). De ble også innlemmet i handelsblokaden mot Storbritannia. Krigen og handelsblokaden mot Storbritannia ble en katastrofe for Norge, mye fordi importen av dansk korn stoppet opp.

I 1808 skjedde det noe som ville få store følger for Norge. Svenskene måtte i forhandlinger med Russland avstå Finland. En følge av dette var at Norge ble lovet som erstatning for tapet av Finland. Ved å delta i siste del av krigen mot Napoleon fikk Karl Johan, den svenske tronfølgeren, støtte fra stormaktene. Videre ble Kristian 6., gjennom militærmakt, tvunget av Karl Johan til å underskrive det vi kaller Kieltraktaten. I denne traktaten ble det avgjort at Norge skulle gå inn i en union med Sverige, og da med Karl Johan som tronfølger i både Norge og Sverige. Kristian Fredrik som var stattholder i Norge likte denne avtalen dårlig, og satte av den grunn i gang et opprør mot Kieltraktaten. Videre innkalte han en norsk riksforsamling som møttes på Eidsvoll. Her skulle det bli vedtatt en norsk grunnlov, i tillegg til valg av en norsk konge. Så 17.mai 1814 fikk Norge en egen Grunnlov, og Kristian Fredrik ble valgt til norsk konge. Norge hadde nå et konstitusjonelt monarki, altså grunnloven la begrensninger på kongens makt. Dette var et stort steg i riktig retning når det gjaldt demokratiutviklingen i Norge. Grunnloven hadde en rekke tidsriktige momenter. Først og fremst var den svært inspirert av opplysningstidens idealer. For eksempel Montesquieus lære om maktfordeling, altså at et maktorgan måtte balanseres av et annet. Vi fikk et lovgivende (Stortinget), et dømmende (domstolene) og et utøvende (kongen og regjeringen) maktorgan.

I årene etter 1814 var den norske nasjonalfølelsen forsterket, og det var i hovedskak embetsmennene som dominerte politikken. Men på 1830-tallet begynte norske bønder å ta i bruk stemmeretten sin. Stortinget fra 1833 har senere fått betegnelsen Bondestortinget. Det vi kaller lokalt selvstyre ble etter hvert en viktig sak, og formannskapsloven ble iverksatt i 1837. Dette betydde at i hver bygd skulle det være et kommunestyre, med et representantskap og ordfører. På denne måten bidro bøndene med en slags ”demokratisering nedenfra”. De begynte altså å stemme sine egne inn på stortinget, og på denne måten fikk de gjennomslag for sine kampsaker.

Deretter utviklet Norge seg videre mot et slags politisk systemskifte. Det vokste så frem en annen opposisjon mot embetsstanden. Opposisjonen var ledet av Johan Sverdrup og satt sammen av akademikere, næringsdrivene i byene og lavere funksjonærer. Johan Sverdrup hadde tre krav: Årlige Storting, stemmerett for alle menn og at statsrådene skulle møte i Stortinget. Disse kravene ville føre til mindre makt for regjeringen, og det at statsrådene skulle møte i Stortinget ble sanksjonert av Kongen etter regjeringens råd fire ganger. Videre mot valget i 1882 oppstod betegnelsene Venstre og Høyre for første gang. Venstre bestod da av bønder og middelklassen, ledet av Johan Sverdrup. Høyre bestod av embetsmennene på Stortinget, og var støttet av Kongen, regjeringen, kirken og embetsverket. På bakgrunn av at regjeringen rådet Kongen til å sanksjonere mot at statsrådene skulle møte i Stortinget, stilte de regjeringen for riksretten. Dette førte med seg at både statsministeren og andre statsråder mistet sine stillinger i 1884. Da ønsket Kongen at Johan Sverdrup, som vant valget, skulle danne regjering. Dette ble et viktig veiskille i demokratiutviklingen i Norge. For første gang skulle den som hadde vunnet valget danne regjering. Dette er grunnlaget for det vi kaller parlamentarismen, altså at regjeringen står til ansvar for Stortinget. Det ble nå innført at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget. I tillegg var det dannet to partier, Venstre og Høyre, og regjeringen ble dannet ut fra det partiet med flertall i Stortinget.

Selv om Norge hadde sitt eget Storting og sin egen regjering, betydde ikke dette at Norge var selvstendig. Unionen med Sverige stod fortsatt sterkt, dette spesielt gjennom utenrikssaker. Framover mot 1905 skulle dette bli en viktig sak. I tillegg vokste det stadig fram en sterkere nasjonalisme i Norge, dette var noe Venstre var ekstra opptatt av. Det handlet om å bygge den norske nasjonen, og baserte seg på norsk språk, historie og kultur. Videre gikk også Norge mot et politisk flerpartisystem. De politiske partiene var ikke like samlet som før, og i 1887 ble Arbeiderpartiet dannet. Dette hadde naturligvis med den økte industrialiseringen å gjøre. I tillegg fikk folkebevegelsene mer makt, og det var særlig stort engasjement rundt avhold, landsmål og kirke.

Som sagt ble utenrikspolitikken en viktig årsak til splittelsen av unionen mellom Sverige og Norge. Etter hvert som tiden gikk spilte utenrikspolitikken en viktigere rolle, og utenriksministeren var alltid svensk, selv om dette ikke var nedfelt skriftlig. De sakene som gjaldt Norges forhold til utlandet ble behandlet i det man kalte det ministerielle råd. I dette rådet møtte utenriksministeren, som alltid var svensk, en svensk minister og en norsk minister. På den måten var svenskene i flertall når det gjaldt behandling av utenrikssaker som omhandlet Norge. I 1885 ble i tillegg antall ministere i det ministerielle råd endret av Riksdagen. Dette førte til at Norge kom i mindretall, dette ble oppfattet som et overgrep i Norge. Det var særlig partiet Venstre som videre tok opp kampen om Norges stilling i unionen. I valgkampen i 1891 lovet en rekke venstremenn at Venstre skulle kreve en egen norsk utenriksminister dersom de vant valget.

Venstre vant valget og kom til makten i 1891. De valgte da å ikke kreve norsk utenriksminister slik som de hadde lovet. Istedenfor rettet de seg mot en sak med mindre sprengkraft, nærmere bestemt konsulatsaken. Det ble nedsatt en komité som skulle vurdere i hvilken grad det daværende konsulatet ivaretok de norske interessene. Det ble vedtatt med hensyn til norske handels- og sjøfartsinteresser, at det burde opprettes et eget norsk konsulatvesen. En rekke forslag ble fremmet av regjeringen, og da uten å forhandle med svenskene. Situasjonen i Sverige ble forverret, og Riksdagen varslet full revisjon av forholdet mellom Sverige og Norge. I tillegg ble det gjort forberedelser til krig.

Det ble så inngått forhandlinger mellom landene høsten 1895. I 1903 ble det enighet om at landene skulle ha hvert sitt konsulatvesen. Likevel oppstod det uenighet når det gjaldt organiseringen av konsulatvesenet. Svenskene mente at det norske konsulatvesenet skulle ligge under utenriksstyret. Forhandlingen stoppet opp i februar 1905. Situasjonen førte til at Francis Hagerups regjering ble oppløst, og Christian Michelsen overtok som statsminister. I mai vedtok Stortinget, helt enstemmig, om å opprette et norsk konsulatvesen. Kong Oscar 2. nektet derimot å sanksjonere loven. Dette førte videre med seg at de tre norske statsrådene i Stockholm søkte om avskjed. Kongen kom da med et utsagn om at det da ikke kunne dannes noen ny norsk regjering. Siden kongen hadde erklært seg ute av stand til å danne ny regjering, hadde han da gitt fra seg tittelen som norsk konge? Dette var noe Christian Michelsen la vekt på ved oppløsningen av unionen.

I august 1905 ble det avholdt en avstemning om Norges stilling i unionen. 360 208 svarte ja på spørsmålet om de godkjente unionsoppløsningen, bare 184 stemte nei. Dette hadde nok stor sammenheng med nasjonalismen som de siste årene hadde vokst frem. Deretter, siste dagen i august, startet forhandlingene i Karlstad om avviklingen av unionen. Det ble nok en gang gjort forberedelser til krig. Men etter en uke ble forhandlingene avsluttet og protokollen om oppløsningen underskrevet. Den 9.oktober ble Karlstadsforliket vedtatt av Stortinget, og den 26.oktober også av Riksdagen. Denne dagen abdiserte også Oscar 2. som norsk konge. Unionen var nå oppløst, og Norge politisk selvstendig.

Det var altså i løpet av hundre år, gjennom 1800-tallet og ut i 1900-tallet at Norge startet en utvikling som både førte til demokrati og selvstendighet. Mye kan forklares via det som skjedde utenriks, blant annet gjennom Napoleonskrigene, og Sverige som måtte i forhandlinger med Russland. Men vi må ikke glemme den psykiske endringen. Opplysningstidens idealer om selvstyre og maktfordeling stod sterkt, og patriotismen begynte å blomstre i tiden før 1814. Videre oppstod det også en nasjonalisme som ble en viktig drivkraft blant den norske befolkningen. Demokratiutviklingen i Norge kan ikke beskrives i en setning, det er resultatet av en lang prosess der ulike faktorer har bidratt til en jevn utvikling over et århundre.